Reiseblogg Australia

Surfers Paradise er ikke noe dumt sted om du vil lære å surfe.

En drøm varer aldri evig. Ei heller en ferie. Etter over seks uker på australsk jord bærer det igjen tilbake til nordligere strøk, tilbake til arbeid, strømregninger, husleie, støvsuging og vanning av blomster. Faktisk skal ikke det bli så ille som det kan høres ut.

De siste ni dagene er tilbrakt i Surfers Paradise på Gold Coast. Ingen dum avslutning på en lang og innholdsrik ferie. Surfers Paradise kan gjerne beskrives som en mindre utgave og en miks mellom Las Vegas og Miami. Gamblingen og skinnende fasader som i Las Vegas, strendene og skyskraperne som i Miami. Varmen, turismen og utvalget i spisesteder, shopping og uteliv burde være felles for alle tre. I tillegg til Hard Rock Café da.

Så hva sitter man igjen med etter å ha sett en god del av Australias østkyst? Joda, det er ikke bare strender, brune

Noosa fremsto som en ferieidyll med noe for enhver smak.

kropper og solbrente skuldre som huskes. Her kommer en liten oppsummering og noen tanker rundt det Australia har bydd på de siste seks ukene.

OPPTUREN. Noosa viste seg som et vakkert, idyllisk paradis med alt du kan ønske deg i små mengder. Vennlige, tilfredse og serviceinnstilte innbyggere gjorde opplevelsen uforglemmelig. Nasjonalparker med herlige turmuligheter og mulighet til å se en liten bit av Australias ville dyreliv, små lokale caféer og herlige strender er bare noe som kan nevnes som lokkemiddel. I tillegg er både Brisbane i sør og verdens største sandøy Frasier Island i nord innen en distanse på to timer. I tillegg var det en solid opptur å se Brisbane International, en av oppvarmingsturneringene til Australian Open i tennis. Idrettsprestasjonene, stemningen og arrangementet gjør at lysten til å oppleve en Grand Slam-turnering nå står høyt på listen.

NEDTUREN. Opplevelsen av St. Kilda-stranden i Melbourne ble ingen opptur. Selve stranden hadde kanskje en dårlig dag, men søppel og utsikt rett mot høye fabrikkpiper på andre siden av bukten gjorde at det ikke ble bruk for strandhåndkléet der. Men

Nyttårsaften i Sydney ble en opplevelse for flere av sansene.

selv om stranden ikke fristet, var Acland Street like ved et friskt pust med mange caféer med et sjeldent godt tilbud for de kakeglade. En annen liten nedtur var da vi etter 10 timer på bussen fra Sydney til Coffs Harbour, forventningsfulle sjekket inn på motellet vi skulle bo på i tre netter. Da begynte ting bokstavelig talt å falle fra hverandre. Først gikk nettingdøren på utsiden av balkongdøren av hengslene og ble sånn til vi sjekket ut. Deretter kollapset sofabordet da det fikk mer enn en halv kilo vekt på seg. Når man i tillegg fysisk måtte holde knappen på brødristeren nede helt til brødskivene var ferdig ristet, var tålmodigheten på bristepunktet. En natt på øyet hjalp imidlertid mye.

ØYEBLIKKET. Uten tvil fyrverkeriet i Sydney Harbour nyttårsaften og folkelivet i området rundt. 1,5 millioner

Utsikten fra Q1 i Surfers Paradise slår nok det meste.

mennesker var i havneområdet og fikk se en imponerende oppvisning i hva pyroteknikere kan konstruere. 26 millioner kroner ble svidd opp i et fargerikt og røykfylt fyrverkeri fra Harbour Brigde i ulike formasjoner. Et skue som aldri vil glemmes og som heldigvis ble foreviget i rundt 100 bilder. 1,5 millioner gikk nok fornøyd hjem i kø den kvelden.

OVERRASKELSEN. Da vi egentlig hadde gitt opp håpet om å se Australias kjæledegger koalaene i sitt rette element (les: utenfor alle dyreparkene), dukket de opp døsige og halvsovende oppe i noen trær langs Great Ocean Road. Seende akkurat som de man har sett på bilder, med over 20 timer søvn i døgnet er det ofte i den samme stillingen du ser dem i.

BESTE UTSIKT. Q1 i Surfers Paradise. Både bytårnene i Melbourne og Sydney er besøkt, men ingen kan slå utsikten til Q1 på Gold Coast. Fra 78. etasje i det som påstås å være verdens høyeste leilighetskompleks ser du milevis både nordover og sørover og får en herlig oversikt over området.

MEST HÅPLØSE. Altså, TV-reklamene i Australia kan virkelig få deg til å le lenge og vel. Mulig vi er bortskjemte i Norge med god kvalitet på TV-reklame, i hvert fall er det det som slår meg etter å ha sett det de har å by på mellom programmene her. Nivået, tanken bak, kreativiteten og ikke minst den tekniske

TV-reklamen i Australia var ingen løp og kjøp-opplevelse.

utførelsen er på nivå med det en norsk åttendeklasse kan lage i løpet av to fritimer. Oppskriften virker stort sett å være den samme, en middelaldrende mann som snakker til kameraet eller en skrikende voiceover for å reklamere for noe verktøy eller et bilmerke. Australia må også være det eneste landet i verden som reklamerer for Post It-lapper på TV. Det burde jo være et eldorado for kreative sjeler som Ingebrigt Steen Jensen og andre å dra ned hit for å høyne nivået et par hakk på det som vises.

Med andre ord er det mye som vil huskes fra ”down under”. Både plusser og minuser. Men plussene er så mange at én ting er jeg i hvert fall helt sikker på.

Australia skal jeg tilbake til.

Surfers Paradise by night.

En ting har verden til felles, og det er at media og toppidrett er svært nært knyttet sammen. Idrett opptar ikke bare redaksjonene rundt omkring, men tydeligvis også en stor del av oss som ligger og kaver omtrent midt på treet. Idrettsstjerners nærhet til oss vanlige dødelige, skaper følelser, lidenskap, interesse og for noen litt mer enn det som er sunt for hjertet. Australia er ingen unntak når det gjelder idrettsengasjement.

Heller tvert i mot. Uten at jeg sitter med tall fra hele verden, vil jeg

Ana Ivanovic takket for seg i kvartfinalen mot Justine Henin.

påstå at idretten i Australia kanskje står sterkere enn noe annet land i verden, da med fotball, rugby, cricket og tennis i førersetet. Etter å ha vært i Australia i til sammen over fem måneder siden oktober 2006, mener jeg å ha dekning for dette gjennom det jeg leser i aviser, ser på tv, arenaer og ellers ser og hører ute blant mannen i gaten.

Den siste uken har jeg hatt gleden av å følge Brisbane International, en tennisturnering som er en av flere som verdenseliten i tennis bruker som ”oppvarming” til sesongens første Grand Slam, Australian Open som starter 18. januar. Den

Franske Gael Monfils forbereder en serve mot Taylor Dent.

siste uken har jeg fått se hvordan spillere som Ana Ivanovic, Kim Clijsters, Justine Henin, Andy Roddick, Radek Stepanek og Gael Monfils har gledet et sultent tennispublikum i Brisbane på et tennisanlegg som burde få alle idrettsglade til å applaudere. Responsen og tilbakemeldingene fra både publikum, utøvere og media har vært enestående etter denne turneringen, bredt gjengitt i både aviser og tv.

Tidligere har jeg vært i Australia både under VM i rygby og enkeltkamper i ulike idretter. Da har positiviteten og engasjementet vært på samme nivå som jeg har opplevd den siste uken.

Belgiske Justine Henin gjorde comeback i Brisbane International med en plass i finalen.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er fordi jeg synes det er en helt annen stemning både blant idrettsutøvere, publikum og kanskje aller mest blant arrangører og media i denne delen av verden som jeg tror mange i Norge kunne lært mye av. Vinnerviljen og mentaliteten er selvfølgelig godt til stede også her, blant annet er det et noe sårt punkt her at Australia ikke har klart å erstatte Lleyton Hewitt med en ny toppspiller i tennis, men mitt inntrykk er at det er lettere å la seg engasjere i idretten her nede rett og slett fordi mye av det som sies og skrives virker mer saklig, og ikke fullt så skandalepreget som det noen ganger kan virke som i vår del av verden.

Noe av grunnen kan kanskje være at Australia er et såpass

Kim Clijsters vant tilslutt finalen mot Henin.

isolert og avsidesliggende kontinent at samholdet blir enda sterkere, og noe av det enkleste virkemiddelet for å knytte en befolkning sammen kan være gjennom idrett. Likevel sitter jeg igjen med et inntrykk av at en tur til Australia ikke bør utelukkes for norske idrettsledere, men også for oss i media. Inkludering, gjennomføring av store idrettsarrangementer og kommunikasjon mellom alle parter er i hvert fall ikke noe

Andy Roddick lander backhanden i finalen mot Radek Stepanek.

dårligere her.

Tilbake til Brisbane International, så ble det en idrettsopplevelse jeg aldri vil glemme. Tennis er en idrett som har alt, og med stjernene på plass og fulle tribuner blir det ikke bedre. Sportslig ble det da også uforglemmelig. Damefinale mellom comeback-dronningene Clijsters og Henin (begge fra Belgia) ble en kamp for historiebøkene med førstnevnte som tilslutt kunne heve den store pokalen. I herrefinalen søndag tok Andy Roddick siste stikk og slo Radek Stepanek 7/6 7/6 i en merkelig kamp.

Med denne turneringen på plass i historiebøkene, begynner nå tankene så smått å vende seg hjemover. Kun ni dager igjen i drømmeland gjenstår før flyet igjen setter snuten mot kaldere strøk i Norge. En perfekt ferie i et land som alle bør kunne trives i, begynner å renne ut. Siden nyttårsfeiringen i Sydney har vi busset oppover kysten via Coffs Harbour til Brisbane med Greyhound Australia.

Med den siste uken tilbakelagt i Brisbane med tennis som hovedpost, skal de siste ni dagene avsluttes med stil på Gold Coast og Surfers Paradise. Med andre ord: Fra by til strand. Før det blir fra strand til snø. En siste blogg kommer før hjemreise den 20. januar.

Rundt havnen var det tett med folk, totalt 1,5 millioner.

Jeg våkner i 10-tiden om morgenen nyttårsaften 2009. Små lysstriper har kjempet seg gjennom en liten glipe mellom gardinene på hotellrommet. Det er litt overskyet og temperaturen er rundt 25 grader ute.  Jeg vet at denne nyttårsmarkeringen ikke kommer til å bli som de andre 29 jeg har vært med på så langt. Men jeg aner ikke hva som venter meg.

Tankene vandrer tilbake til andre nyttårsaftener der jeg husker å ha sett fyrverkeriet fra Harbour Bridge i Sydney som regel gjengitt i flotte fargebilder på Dagsrevyen. Byen som er en av de første storbyene i verden som markerer et nytt år. Når klokken er 14 midt på dagen i Norge, er det midnatt i Sydney og rakettene blir sendt til himmels. Denne nyttårsaften er min samboer og jeg

Applausen brøt ut da fyrverkeriet startet på Harbour Bridge.

til stede selv, med en viss forventning til kveldens store høydepunkt i havnen.

Små bekymringer om hvordan man skal posisjonere seg for å få tatt noen bilder av den fargerike himmelen om kvelden, kommer stadig tilbake ettersom dagen går. Dagen i seg selv blir et lite vakuum i påvente av at kvelden skal komme. Men spenningen i kroppen er likevel moderat til middels, og ikke mer, rett og slett fordi jeg ikke aner hva jeg skal forvente.

Tallene som blir presentert på nyhetene sier uansett sin klare tale. 5 millioner australske dollar (ca. 26 millioner norske kroner) skal fyres av når klokken slår tolv. 1,5 millioner mennesker er forventet i området rundt havnen i Sydney for å få minnerike glimt av pyroteknikernes store verk. Alt skal bli bedre

Smellene kjentes langt inn i kroppen ettersom smellene ble flere og flere.

og vare lenger enn det noen gang har gjort.

Over fire timer før det blir 2010 labber vi ned mot verdens kanskje mest kjente havn med verdens mest kjente operahus og en av verdens mest kjent broer.  Hele sentrum av byen er stengt av for biler, og gatene virker forholdsvis folketomme på vandringen ned mot vannet. Men plutselig er det stopp. Sperringer er satt opp, vakter og politi er der i hopetall og turister med både store og små linser er på intens jakt etter den perfekte posisjonering. Det er umulig å komme seg ut mot utspringet som operahuset er bygget på. Området er fullt og det krever også billett for å komme inn. En vennlig vakt forteller at det lønner seg å gå ned gaten og til høyre mot broen for å få en best mulig utsikt mot fyrverkeriet. Klokken 21 er det et minifyrverkeri for alle de små som ikke orker å være våken helt

Ikke noe å si på utførelsen så langt.

til midnatt. Det blir en god test for hvor man skal jobbe seg mot når det virkelig tar fyr ved midnatt.

Jeg vet ikke hva man skal kalle det, en blanding av flaks og instinkt kanskje, men opplevelsen av Harbour Bridge som tar fyr, blir en måpende inngang til dette året. Bildene får tale sitt eget språk, men jeg vil vel våge å innrømme at sikten fra plassene vi tilslutt endte på, var helt godkjent. Jeg håper noen glimt av nyttårsfyrverkeriet er gjengitt på norske TV-skjermer. Det skulle ikke overraske meg om planleggingen, designet og utførelsen av neste års markering allerede er i gang.

1,5 millioner mennesker fikk se det, noe som førte til at 60 tonn med søppel ble liggende igjen rundt overfylte søppeldunker og i

Etter en vill avslutning etter ti minutters oppvisning, brøt applausen ut på ny. Happy New Year!

gatene generelt. Tett i tett var det bare å begynne å labbe den lille kilometeren tilbake til hotellet, tidvis i sneglefart i gater som var overfylt med mennesker. Bilene var for øyeblikket bortvist. Synet av alt søppelet som fylte gatene, sendte noen varme tanker til den store delegasjonen som fra klokken 02 sto klare til å vaske byen. Og for å gjøre det kort: Klokken 12 1. nyttårsdag var gatene ryddet, søppeldunkene tømt og ingen spor å se fra kvelden før. En oppvisning i organisering i en by med 4,2 millioner innbyggere. Sikkert noe man kunne lært litt av. Det er vel ikke alle 18. mai-dager i Norge der det er like ryddig overalt.

Nyttårsaften i Sydney ble i hvert fall en fargesprakende, intens, varm, minnerik og en gigantisk opplevelse for to av de 1,5 millionene som fikk se herligheten. Og det ble det nok for de 1 499 998 andre som var der også.

Godt nyttår alle sammen!

Julepynten er det ingenting å si på på Southbank i Melbourne.

Når julen nå omsider har inntatt oss, både i Australia og hjemme i Norge, er det bare å innrømme at denne julen nok ikke blir som den pleier. Ikke fordi vi lider i Australia og savner ribbe, pinnekjøtt og surkål, men rett og slett fordi omgivelsene, temperaturen og landet vi befinner oss i henviser oss til en julefeiring som vi ikke er vant til. Den vekker nysgjerrigheten og det blir akkurat så forskjellig som vi hadde forventet og også håpet på.

Vi har nå kommet til Melbourne og det er kveld på lille julaften her nede. Det er ingen ”Kvelden før kvelden” på tv her, men likevel nok andre juleting å fylle tiden med. Lille julaften i Melbourne har gitt oss 39 varmegrader (!) og en omvendt følelse av julen i den betydning at sommertemperaturer vi aldri har opplevd i Norge side om side med juleglitter, julesanger og juleillustrasjoner gir en uvant følelse for en sindig nordmann.

Innrømmelsen kan jeg gjerne komme med med en gang: Julestemningen er ikke like sterk som den har vært i alle tidligere i år når man har kledd seg i ull, drikker gløgg, finner frem sparken og henger opp julekranser hjemme i Norge. Men så var heller ikke det meningen. Før vi reiste ned 6. desember var meningen å oppleve noe helt nytt, feire jul og nyttår i helt andre omgivelser enn man er vant til. Akkurat det ser ut til å gå helt etter planen. For opplevelsen av Australia i desember har vært svært nære det vi forventet.

Noen av de 12 Apostlene langs Great Ocean Road i solnedgang

Likhetene er der, som all julepryden i gatene og i butikkene og de samme engelske julesangene som ofte spilles også i Norge, men ulikhetene er så vidt forskjellig fra det vi har vært vant til at det er det man husker. Da tenker jeg spesielt på temperaturen (les: fraværet av snø) og omgivelsene.

For de første 15 dagene på australsk jord har vært fantastiske og innholdsrike. Brisbane og Sunshine Coast kan du lese om i de to foregående bloggene, men da vi søndag satte oss på flyet til Melbourne for så å sette oss rett i en leiebil for å kjøre Great Ocean Road (GOR) i to dager, startet vi samtidig på høydepunktet på turen så langt. La meg fortelle det i korte trekk: Ekte koalabjørner i sitt rette element (sovende oppe i et tre), solnedgang ved The Twelve Apostles og en fantastisk opplevelse bare å kjøre den fantastiske veien som strekker seg sørvest fra Melbourne.

En søvnig koala registrerer såvidt at den blir tatt bilde av i Great Otway NP.

For siden vi ikke fant frem til koalabjørnene i Noosa National Park på Sunshine Coast, var vi innstilt på at vi kanskje måtte trekke kølapp ved Sydney Zoo for å få et glimt at de døsige, grå småbjørnene som sover 19 timer i døgnet (angivelig fordi de lever av å spise eukalyptusblader og de gir visst en form for rus som gjør at de sover mye og kan virke sløve…). Men da en hyggelig eldre dame på informasjonskontoret der GOR starter i Torquay fortalte oss at de kunne vise seg også i denne delen av landet, skjønte vi at håpet ikke var ute. Da vi nærmet oss det sørligste punktet på GOR og måtte kjøre igjennom en liten del av Great Otway National Park for å komme til Cape Otway Lighthouse, dukket de opp langs veien. Kun et par meter fra veien var det totalt seks koalaer som nøt sitt sløve liv hengende på en gren. Så da fikk vi knipset bilder av dem i sitt opprinnelige miljø, og kan dermed stryke inngangspenger til en Zoo fra budsjettet.

GOR ellers var et utrolig syn, og den store attraksjonen på veien, The Twelve Apostles, skuffet ikke. Den består av 12 klippeformasjoner som står for seg selv litt ut fra land formet etter mange års røff behandling fra havet. Vi kom dit på ettermiddagen og fikk med oss solnedgangen som virkelig kan anbefales.

Etter to dager med kjøring på venstre side uten å bulke, var vi ganske fornøyd med å komme oss inn til Melbourne hvor julen skal tilbringes. Melbourne er

Torquey ved starten av Great Ocean Road har noen av verdens beste surfestrender.

Australias nest største by etter Sydney med rundt 3,5 millioner innbyggere og er en pulserende, internasjonal og innholdsrik by. Shopping, attraksjoner, store parker og strender ligger alt innenfor bykjernen. Dog virker innbyggerne her noe forvirret om de skal gå på venstre eller høyre side på fortauet. Blandingen av australiere og andre verdensborgere gjør at det blir en del småbulking til fots.

Byen er også kjent for sin store lidenskap til idrett. Australian Open i tennis spilles her i januar, i mars er det Melbourne Grand Prix i Formel 1, det er cricketkamp mot Pakistan her 2. juledag (cricket er stort her!), byen har et av landets beste rugby-lag (rugby er også stort her!) i tillegg til at Melbourne Victory trekker mange tilskuere på sine hjemmekamper i fotball.  For ikke å glemme Melbourne Cup i begynnelsen av november som

Trikken er sentral i Melbourne og tar deg overalt.

kanskje er verdens mest kjente galoppløp. Stadiontettheten er med andre ord stor her, men det er likevel plass til alle her.

Siden vi ligger ti timer foran Norge er det ikke lenge til julaften. Gavene er kjøpt inn, men risgrøten har vi ikke klart å finne enda. Vi har en mandel, men foreløpig vet vi ikke helt hva vi skal putte den i. Jul blir det i hvert fall uansett, og det er tross alt deilig å kunne tilbringe deler av vinteren her nede. Juletradisjonene er ulike, men årsaken til at vi feirer jul er den samme.

RIKTIG GOD JUL til alle der hjemme. Ny blogg vil bli lagt ut før nyttår da vi har kommet oss til Sydney.

Da har vi rundet over en uke med australsk jord under føttene.

På strendene i Australia er det plass til alle, som her hvor både hund og eier er trygt plassert under hver sin parasoll.

Da vi avsluttet forrige blogg, hadde vi kommet til Caloundra, en times tid nord for Brisbane. Der var vi i to dager før vi fortsatte ferden opp mot det som til slutt var det store målet, Noosa. Men siste stopp på veien dit var altså Maroochydore, som igjen ligger en halvtime nord for Caloundra. Én natt ventet her, på et YHA Hostel som virkelig kan anbefales for de som planlegger en backpacker-tilværelse down under. Fantastisk service og hjelpsomhet (som er gjennomgående for de aller fleste i dette landet), frokost inkludert og en mengde tilbud om aktiviteter og utflukter. I tillegg var det ingen kakerlakker å se på kjøkkenet, noe som vitner om et bra renhold.

Gjennomgående for alle stedene oppover østkysten, er lange, finkornete og solfylte strender. De fremstår fra en side man ikke får se om man tar turen til Gran Canaria eller man prøver seg som kongen av Mallorca. Australias østkyst er ikke veldig langt unna en lang sammenhengende sandstrand, og et eldorado for de som ønsker å prøve lykken i bølgene, særlig med et surfebrett under føttene.

Sunshine Beach ved Noosa strekker seg 15 kilometer sørover.

I Maroochydore brukte vi det døgnet vi hadde der til kun å vandre litt rundt i byen, for det er først når vi nå har kommet til Noosa at vi virkelig kjenner på strandlivet. 50 meters rolig gange fra leiligheten vi bor i, er Sunshine Beach. 15 kilometer med strand i et område fylt av velstående australiere på ferie i sitt sommerhus eller surfere på stadig jakt etter den perfekte bølgen. I tillegg ligger Noosas stolthet, Noosa National Park, perfekt til på Noosa Heads.

En vandring gjennom nasjonalparkens fem forskjellige oppmerkete stier, ga oss et måpende inntrykk av en regnskog fylt med et yrende dyreliv, både fugler, krypdyr og mennesker på jakt etter et glimt av en sovende koalabjørn. For her er nemlig ett av flere hjem langs østkysten for Australias kjæledegger, koalaene. Men vi har ikke sett noen av dem enda. Andre dyr derimot, har vi både fått sett og tatt bilde av. På en tur mandag denne uken traff vi på intet mindre enn tre Lace Monitors (noe jeg etter å ha googlet litt på nettet fant ut må være varaner på norsk, en slags reptil). Den andre vi møtte må ha vært minst halvannen meter lang, med andre ord ikke noe du treffer på om du rusler en tur i Vestmarka.

En varan på vandring på vei over en av turveiene i Noosa National Park.

Ellers er det ganske kontrastfylt hvordan inngangen til julen markeres her i forhold til hjemme. Det er ikke så mye snø her, og derfor heller ikke noe man kan kalle en hvit jul (selv om strendene her ikke er så langt unna å være hvite). Men det er også noen likheter som man aldri kommer utenom. Julenissen er på plass, og tråler rundt på kjøpesentrene her, om enn noe mer lettkledd en hjemme i Norge. En julenisse med bare legger sittende i en stol med en vifte på full styrke rett ved siden av var et ganske humoristisk skue. Men ungene er like ville som hjemme, og posen med små gaver i er på plass hos nissen også her, selv om vi dessverre har blitt for gammel til å motta noe juleknask.

Julenissen i Noosa med bare legger og en vifte ved siden av seg.

Tilslutt et lite hjertesukk fra en nordmann på tur: Kollektivtrafikk er en fin ting, og den finnes også i Australia. Flittig brukt av oss som er på ferie, som oftest kjørt av blide og vennlige sjåfører som gjerne forteller deg hvordan du skal komme deg dit du vil. Prisen for en tur med bussen her koster under 15 kroner innenfor en sone, og sonene her er ganske store. Hjemme koster det vel 30 kroner om du reiser ett stopp med lokalbillett. Men så til poenget: På bussholdeplassen her reklamerer nå busselskapet med at alle kan reise gratis på bussen fra 26. desember til 3. januar, som en slags julegave. Kunne ikke det vært noe Ruter også kunne tenkt på? Fått folk som vanligvis ikke bruker kollektivtrafikken til også å ta buss eller tog? Jeg kan ikke skjønne annet et at det måtte ha vært en perfekt måte å få flere til å reise kollektivt, og det må jo være et kjempepoeng i forhold til miljøkampen. Men så er jo livsstilen langt mer laidback i Australia enn i Norge, og konkurranseinstinktet kanskje ikke like beinhardt som hjemme? Bare en liten digresjon.

Soloppgangen sett fra verandaen fra Sunshine Beach tidlig en morgen.

Nå skal vi i hvert fall bruke de siste dagene i Noosa til å jakte videre på koalaene, i tillegg til å dyppe tærne i Stillehavet. Selv om vi fortsatt må betale for bussbilletten, så har Noosa virkelig svart til forventningene.

Søndag setter vi oss på flyet til Melbourne hvor julen skal markeres. Men på hvilken måte, gjenstår å se.

Verden blir mindre og mindre for hver gang man reiser. Spesielt når reisen er lenger enn til Svinesund, eller rundt halve jordkloden. For å komme til endestasjonen i Brisbane, Australia, måtte det både mellomlanding i London og Singapore til, i tillegg til over 13 timers ventetid i nettopp Singapore, før man endelig kunne strekke ut beina trygt nede på bakken i Australias offisielle ”Sunshine State”, Queensland.

Men både reisetid og ventetid var det verdt når det som venter er skyfri himmel og 34 grader og man i tillegg får testet Airbus sitt nye flaggskip A380 på turen fra London til Singapore. Med plass til 450 passasjerer, et vingespenn på nesten 80 meter og to etasjer over nesten hele flyet, var det ikke bare jeg som fant frem kameraet og knipset et par bilder av doningen før vi ble vinket om bord.

Vel fremme i Brisbane tidlig på morgenkvisten lokal tid, var det bare og begynne å grue seg til å tvinge seg til å holde seg våken helt til kvelden for å få snudd døgnet raskest mulig. Livet den første dagen kan nok best beskrives som en zombie i eventyrland. Etter en reise på 23 timer i effektiv flytid pluss 15 timer ventetid mellom avgangene er vi ikke så veldig langt unna to døgn i reisetid når vi også tar med reisetiden frem og tilbake til flyplassene for å komme frem Australia. Da er det ikke så rart at den første dagen blir litt som å lete etter snøen i Brisbane.

Etter to dager i Queenslands hovedstad for å la kroppen lande skikkelig, blir man likevel minnet på at verden ikke er like stor som den en gang har vært. Australia er ikke lenger en destinasjon som er uoppnåelig for middelklassen. Når tv’n på rommet blir skrudd på, så blir det flere ganger minnet om at Barack Obama skal få en kontroversiell fredspris i Norges hovedstad Oslo. Og bildene av USAs president som skriver for harde livet med en fnisende Kaci Kullman Five som sier noe morsomt til Thorbjørn Jagland i bakgrunnen, da har man likevel ikke helt følelsen av at man har reist i 23 timer i effektiv flytid og ventet i 15 timer på neste fly for å komme lengst unna Norge. Fedrelandet eksisterer også i Australia. Enda et bevis på det er på en av de mange kioskene på hovedtogstasjonen i Brisbane. Der står faktisk boken ”Redbreast” (”Rødstrupe”) av Jo Nesbø og håper på å bli kjøpt av en forbipasserende. Det ble ikke meg denne gangen.

Så man tar seg selv i å tenke på at det kanskje ikke er så utrolig at jeg vandrer rundt i Brisbane for tredje gang på fire år når verden har blitt så multinasjonal og lett å komme frem i. En flyreise er jo nesten som en kollektivreise å regne nå om dagen.

Etter to dager for å summe oss i Brisbane, har døgnrytmen satt seg, og turen har gått videre opp til en liten lokal by som heter Caloundra, ved starten av det som heter Sunshine Coast nord for Brisbane. Her blir det lite bruk for vinterjakke og raggsokker. Isteden kan det fort bli noen litt solbrente skuldre og røde neser. Med andre ord, temperaturen er vel det som har skilt seg mest fra Norge så langt. Man merker at sommeraktiviteter er hakket vassere enn skigåing hjemme for min del.

Men med Barack Obama sitt Norges-besøk fyldig dekket direkte på tv, så slipper jeg å føle jeg er så langt hjemmefra likevel.