Hver dag eksponeres jeg for redaksjonell markedsføring på Twitter og Facebook.  På tide å sette den i system?

Lørdag formiddag deltok jeg i en paneldebatt under konferansen Gull og gråstein (hashtag #gogg på Twitter) sammen med nettredaktør Anders Brenna i Teknisk Ukeblad fra Sandvika og informasjonssjef i Arbeiderpartiet, Sindre Fossum Beyer fra Vettre, nå nyutnevnt politisk rådgiver for Jens Stoltenberg. Temaet var journalisters bruk av sosiale medier i forbindelse med årets valgkamp.

Personlig mener jeg at redaksjonell bruk av sosiale medier grovt sett handler om fire ting: Kildekontakt, dialog, kompetanseutveksling og distribusjon. Denne posten handler om det siste.

Under diskusjonen brukte jeg uttrykket markedsføring av eget innhold. Jeg gjorde det bevisst, selv om jeg brukte et annet begrep – distribusjon – mer. Journalistens redaktør Helge Øgrim postet deretter følgende på Twitter:

Siden jeg ser hvilket potensielt minefelt dette kan styre mot, så vil jeg gjerne utdype:

Budstikka må vokse på nett. Vi må nå flere brukere, og for å gjøre det diskuterer vi hvordan vi kan vokse – alt fra store, overordnede virkemidler til hvordan bli bedre i det daglige.  Ett av disse virkemidlene er distribusjon av innhold ut i relevante kanaler. Jeg mener at dersom journalistene selv tar på seg rollen med å distribuere sitt innhold systematisk ut til sine venner på Facebook og følgere på Twitter så vil det representere en stor ressurs for oss.  En journalist som har 600 venner på Facebook vil kunne treffe mer målrettet med innholdet og dermed utløse bedre respons enn en anonym masseutsendelse/rss-feed fra Budstikka (selv om vi her snakker både-og, ikke enten-eller).

Hvis hver av de 50 i Budstikkas redaksjon har 150 venner på Facebook og 300 følgere på Twitter i snitt, hvilken distribusjonskraft representerer ikke dette samlet?

For å bruke meg selv: Ved å bruke Facebook er det en større mulighet for at flere får lest de artiklene jeg skriver om sykling i marka enn om jeg passivt hadde dyttet de ut på Budstikka.no og håpet at brukerne skulle finne innholdet.

Hvorfor? Fordi mange av mine venner på Facebook er fra sykkelmiljøet i Asker.

Av samme grunn postet jeg også videoen fra sist ukes test av hjelmkamera på forumet til Terrengsykkel.no fordi jeg 1) ønsket at flest mulig skulle se den, 2) få innspill til hvordan vi kan utnytte kameraet best mulig.

Resultat? Over 10 prosent av dem som så filmen kom fra Terrengsykkel.no, brukere Budstikka.no ellers med all sannsynlighet ikke ville hatt. Og som dere ser av dialogen – jeg fikk nye tips og innspill.

Andre i Budstikka vil ha andre venner og andre interesser, og det er summen av disse nettverkene som gjør det spennende å sette det langt mer i system enn vi gjør i dag. Og ja, det er markedsføring like mye som det er distribusjon. Hver uke får jeg oppdateringer fra Facebook-venner som jobber i FBI-redaksjonen, hvis eneste formål er å få meg til å se programmet deres. Selv en så “anti-kommersiell” journalist som Espen Andersen markedsfører Brennpunkt overfor meg hele tiden, på lik linje med at Fredrik Furuseth forteller meg hvilke saker han har gjort til God Kveld, Norge med Dorthe Skappel. En milevid forskjell i samfunnsoppdragets betydning selvsagt, men formålet er fortsatt det samme: Nå ut med budskapet. Skaffe seere og brukere.

Denne oppgaven er allerede en naturlig del av et hvert lokalt mediehus, og har vært det siden mediene ble etablert. Det heter avisbud. Med den største selvfølge bruker vi store ressurser på å bringe avisene ut til leserne våre, vi rapporterer klagestatistikkene til styret og vi i redaksjonen får dype frustrasjonsrynker i pannen om vi ikke klarer å få ut avisen til folk.

Men har vi det samme forholdet til distribusjon av digitalt innhold? I lokalredaksjonene som jeg kjenner best har vi definitivt ikke det. Vi sitter fortsatt passivt i for stor grad og venter på at brukerne skal komme til oss og alt det gode innholdet vi synes vi lager.

Vi må få dette innholdet ut til dem som er potensielt interesserte. Og det er her journalistene kommer inn. Nettet er annerledes, mer personlig, mer basert på den enkeltes interesser. Og siden ingen er nærmere sine egne saker enn journalistene, bør vi oppfordre dem til å bli digitale avisbud for sine egne saker. Ikke tvinge, men oppfordre.