Dessuten Design

Jeg er ikke noen julenerd! Og motstander av for tidlige starter på julestemningen. I skrivende stund drysser imidlertid den første snøen ned utenfor vinduet mitt og jeg bryter sammen og tilstår at det faktisk er både koselig og vakkert. Særlig når jeg kan være inne. Unner meg en skikkelig stemningstrip med stearinlys over kjøkkenbordet og sender en sms til Holmestrand. Min venninde der er uoffisiell innehaver av norsk rekord i julestemning. “Har du fått ut nissen?”, skriver jeg. Hun har en egenstrikket-sydd-heklet-stappet nisse i full legemsstørrelse som hun anbringer ute på trappa hvert år. ALDRI senere enn 1. desember. “Nei, han driver og legger fliser i spisestuen”, svarer hun, og jeg skjønner at vi ikke mener helt samme nisse, “men juleølet smaker fortreffelig!” – akkurat, ja, så har hun BEGYNT litt, alikevel.

Noen andre som har begynt er Amazon.com. “Is your Wish List ready for Christmas?”, mailer de meg. Pussig de skulle spørre om det, forresten, for føyde jeg ikke til et par bøker på den akkurat nu i aften? For det er selvsagt bøker vi snakker om igjen. Og “my wish list” går nå over flere sider og jeg har ikke våget å summere prisene. Enda det er BARE penger. Misforstå ikke. Denne blogger er ikke rik. Men i denne sammenheng har jeg funnet ut at jeg faktisk HAR PENGER NOK til de bøkene jeg vil ha. Hva jeg IKKE har er tid. Enda jeg leser hele tiden. En yngre bekjent av meg sa nylig at han syntes det var vemodig å måtte se i øynene at han ikke har nok timer igjen av sin antatte livslengde til å komme igjennom alle de bøkene han ønsker å lese. Og han er UNG! Hva skal jeg si? Hvordan kan man lese mere?

Jeg har alltid en lydbok på øret når jeg kan. I -Tunes er en gullgruve, og særlig de engelske klassikerne er strålende velegnet til denne typen “lesning”. Er det en god oppleser tenderer lydbøker til “enmannsteater” i beste BBC-stil! Akkurat nå er det Dickens igjen, han passer så godt om høsten. Men det er luksus å bare lese. Lydbøker er jo som skapt for multitasking. Oppvask og støvsuging går unna mens jeg lever meg inn i Londons gater på midten av 1800-tallet.

Faglitteratur er fint på skjerm, eller med blyant i munnviken ved kjøkkenbordet.

Kun sjelden blir det anledning til å krype opp i en myk krok med noe som “lukter bok”. (Peis, pledd, vin, dunsokker etc.)

Leste med stor interesse Dag Otters rapport om hans 10 dagers nærkontakt av tredje grad med Kindle. Kan denne device skrape noen flere effektive leseminutter ut av hverdagen, er det gode nyheter for oss med for lite timer igjen. Likte også spesielt godt det der med at den blir liggende på bordet. Noen som har prøvd å lese Tolkien i pocket mens de spiser? Hoops! Nettopp.

Kanskje jeg skulle føye en Kindle på ønske-listen til Amazon-nissen? 259 dollar? Jeg vet ikke om jeg har vært så snill….

Ønsker alle bokormer en fortsatt god lesehøst. Julen kan vi jo komme tilbake til. Om 7 uker i morgen!!!

Tidligere i høst leste jeg i Budstikka om en mann som var så begeistret over å bo i Asker og Bærum at han kunne ramse opp fordeler og gleder helt ned på detaljnivå. Blant annet var det slik, sa han, at selv i hans nærliggende rundkjøringer og innsnevringskryss var trafikk-kulturen så viderekommen og den trafikale empati så hjertevarmt tilstede mellom de veifarende, at det var en fryd å være en del av.

Glidelåskjøring og hensynsfull tilbakeholdelse av egne hestekrefter var et sterkt innslag i lokalsamfunnet mente han. Hans lokalsamfunn. Han bor IKKE på Slependen. Hver morgen ankommer jeg Billingstad via påkjøringsrampen mellom Esso og Rica på nevnte sted. OG – DER – STÅR – VI. Der står vi, og står vi, og står vi. – VI som kommer fra E18. Det er ikke mulig å komme over rundkjøringen. Forann nesa på oss nærmest snegler køen seg frem gjennom rundkjøringen, den ene bilen helt opp i rompa på den neste. De “forter” seg langsomt over krysset! Ingen skal slippe til innimellom her, nei! Og HVA er det som haster så grusomt på den andre siden? – svar: mere kø….(?). De iler til for å kunne fortsette å stå i kø på den andre siden av krysset. (Forstå det hvis du kan!)

Og vi kan ikke klandre dem! Her snakker vi tross alt om staute folk som har “retten på sin side”. Rundkjøringer er en måte å regulere trafikken på, som i perioder KUN favoriserer EN kjøreretning. Og har man rett til å kjøre, så kjører man! At det fremstår som fullstendig idoitisk å forte seg over krysset for å “få lov til” å fortsette å stå i kø på den andre siden, affekterer dem ikke det ringeste. Her skal det køes! Med trafikkloven i hånd!

Jeg ber dem ikke om å stoppe i 5 minutter og forlate kjøretøyet. Nei, jeg hadde blitt direkte RØRT hvis noen bare hadde latt vær å tråkke på gassen en bitteliten stund og laget en ørliten luke, som jeg kunne bruke til å smette over. De hadde kanskje kommet 1,3 sekunder senere på jobben, det er så, men tenk for en GOD GJERNING!

Hvis noen flere hadde gjort dette, hadde vi fra E18 sluppet å sitte der og bli helt desperate, for til slutt å kaste oss med dødsforrakt ut mellom to biler.

Dette handler om situasjoner hvor du har retten helt og fullt på din side, men hvor det blir litt fattigslig og uten noe særlig menneskelig romslighet å utøve den retten kompromissløst uten å få med seg hvilke følger det får for andre mennesker. Eller hvis vi snur det på hodet: hvor lite du må avstå fra egen “rett” for å kunne være litt til glede, nytte eller hjelp for andre?  Det er ikke snakk om å stoppe bilen og slippe over 30 stykker i en jafs! Men kunne vi ha prøvet med en liten “glidelås”?

“Fordi jeg har rett til det” – er nesten like dumt som disse damene som “fortjener” hva det nå er hele tiden. En anelse for navlebeskuende, kanskje? Naboene over deg som insisterer på å gå inne med høye hæler til klokka 23 om kvelden, “fordi det er lov”, selv om de vet at du gjerne vil køye kl. 22, folk med topp på handlevogna som insisterer på å holde sin plass i køen, selv om du står bak dem med pastillesken din, folk som VET at det er din skyld hvis det smeller når du rygger og derfor passer på å kjøre når du ikke kan se noe av det som skjuler seg bak bilen ved siden av. Det er et stort nedslagsfelt for “rett”. Den værste er nesten: “Fordi jeg har rett til – å la være”.

Dette er min første blogg etter Washington. Jeg sa jeg skulle blogge hjemme også, men det har drøyd litt. Tiden går fort. Vi har lansert en ny utgave Budstikkaguiden og ting har vært trivelig travle. Nå håper jeg at jeg kommer inn i bloggrutinen igjen og blir der.

Hvis du ikke har fulgt med på bloggen hele veien anbefaler jeg at du begynner HER.

Fredag var min siste dag i Washington. Jeg kunne ikke la vær og dro derfor ned på Nasjonalgalleriet igjen, for å fortsatte der jeg slapp på tirsdag. Damen som leier ut audiotours kjente meg igjen fra sist og sa: “Hi, its you again, still working on your tour?” Hun ville ikke ha noe penger heller, det var tydelig at hun anså at mitt leieforhold av “høreapparatet” var bragt ufrivillig til opphør sist! Jeg skulle bare gå og fortsette der jeg slapp og det gjorde jeg – med den største fornøyelse, så lenge jeg kunne.

Det har vært et flott og lærerikt opphold i Washington. Nå gjenstår bare å få dyttet all bagasje ned i koffertene ( ja, det måtte bli en til ), sette seg på hotelltrappen og vente på Super Shuttle’n og komme seg ombord på riktig fly. Det kommer til å bli søndag mens jeg er på vei gjennom den korte natta tilbake til norsk tid.

Denne bloggen vil fortsette på hjemmebane, men frekvensen på postene går nok ned når hverdagene begynner igjen.

Takk for følget så langt.

HB

Onsdag da jeg hadde min lange vandring på The Mall, var det bare ca. 20 grader, litt overskyet og en deilig vind, så det var et meget egnet vær til utendørs-aktiviteter.(Det har sikkert vært opp mot 30 tidligere denne uken) Torsdag var det meldt regn og DET kom også, så det var greit å planlegge en innendørs “utflukt” (- hæ?). Jeg tenkte meg til Capitol, og bena som ble omtalt i forrige bloggpost skulle få hvile litt, så jeg bestemte meg for å ankomme Capitol Hill med Metroen. Som i Oslo, er denne transportformen mest beregnet på reise inn og ut fra forstedene. Det er transport-etapper i Oslo hvor det er helt ugreit å bruke T-banen, den går liksom ikke på kryss og tvers i byen, men følger sin trasé gjennom den. Slik også her. Jeg klarte imidlertid å detektere den nærmeste stasjonen på den ORANGE linjen, bare 4-5 “blocks” unna. Det ER noe med meg og T-baner. Det gikk fint på mandag, bortsett fra tendensen til reisesyke, men torsdagens etappe ble litt mer som jeg er vant til. Toget stoppet. Og startet. Og stoppet. Og startet. Slik holdt det på hele veien mellom to stasjoner. Jeg visste ikke hvor lenge det hadde tenkt å fortsette slik, så jeg forlot det ved første anledning – så ble det trasking alikevel! 

Jeg hadde en timplanlagt “guided tour” i Capitol kl. 09.50 og hadde fått streng beskjed på mail om å møte opp MINST 30 minutter FØR det. I samme mail hadde jeg også fått en liste over hva det IKKE var lov å ha med inn, og den var ganske lang. Etter å ha stått i kø utenfor det temmelig nye “Visitors Center” i et kvarters tid var det “FULL FLYPLASS” på det lille man hadde turt å ta med seg. Scanning og screening. Av med belter og ting. Ingen mat, “the restaurant will serve your dining needs” – jo takk. Besøkssenteret, som ligger gravet ned i jorden forann selve Capitol er en maskin for turister. Køordning og kjapp, kjapp. Go, go!!

Men så har man altså vært inne og sett det man KAN få se av dette berømte hus, hvor både Senatet og Representantenes Hus er “in session” (selv om man ikke får se dem, altså) – så også denne dag. En kort, men informativ “tour”. Fri fotografering. Flotte presentasjoner i utstillingshallen med film og utstilling i skjønn forening. Hvis man vil se mer enn dette, må man avtale en omvisning med sin lokale representant her på tingvollen. Der er jeg jo ikke helt på høyden. The Resaurant served my dining needs very well – og så var det på tide å besøke naboen.

Tvers over gata ligger Library of Congress - et nydelig sted – helt dedikert til bøker og kunnskap. Men som besøkende kan du ikke bare valse inn og låne noen Frk. Detektiv-bøker! Nei, her som på British Library i London må man søke om, og få en slags “lesetillatelse”. Og man leser på stedet, noe som slett ikke så så værst ut. Den store lesesalen kunne NESTEN måle seg med den på British Museum. (tidl. British Library) Meget vakkert. Og for oss turister som kommer for å GLO, har man kurert i hop flere flotte utstillinger som befinner seg i grenseland mellom litteratur, historie, patriotisme og kunst. De dertil ansatte kan øse av bibliotekets ressurser for å lage svært fengende presentasjoner. Her er gamle kart, her er flere mil med gammel film og fotografi, her er manuskripter, skisser og brev. I tillegg til de utstilte objekter benyttes også her interaktive skjermer i utstrakt grad. Det må bli bra. “Exploring the early Americas” (Spanjoler og indianere i klinsj), “Creating the United States” og “Thomas Jeffersons Library”. Sistnevnte kan forresten med rette kalles bibliotekets grunnlegger, da det var hans private boksamling som dannet grunnstammen i samlingen fra starten av. 

10. juni 1815 skal han ha uttalt: “I cannot live without books”. Kjekk kar, det.

Her er det imidlertid ikke noe restaurant med 500 plasser som tar seg av ditt matbehov. Da jeg holdt på å besvime av koffein-mangel utpå ettermiddagen og spurte en vakt hvor jeg kunne få tak i en kopp kaffe, dirigerte han meg ned i kjelleren med en slags Harry-Potter-aktig heis og på hans anvisninger (vaktens altså – ikke Harrys) måtte jeg lete meg fram i en katakombe av en kjeller – her var det ikke ANTYDNING til marmor. Til slutt gikk jeg etter lukta og havnet på et sted som jeg har all grunn til å tro var de ansattes kantine. Mystisk. Men kaffe hadde de og etter kort tid var jeg klar for mere utstillinger og flere bøker. Jeg avsluttet mitt besøk på kongressens bibliotek med en tur i “The Library Shop” – med de bangeste anelser. Ville jeg “sprekke” og gå amok? Jeg kan si så mye som at jeg nå balanserer hårfint på grensen til innkjøp av koffert nr. 2. Jeg må foreta en prøvepakking fredag og ta stilling da….

Tidlig onsdag morgen bega jeg meg til mitt avtalte med møte med Melissa Armstrong – som Mira hadde skaffet som min kontakt på National Geographic. Det var ikke lange stykket å gå, for lokalene ligger bare noen få “blocks” fra hotellet her. Dette er en diger organisasjon med flere helt adskilte deler. Denne småbyen av en arbeidsplass befolker to høyblokker på 17. gate og det yrer av folk over alt. Her er det på ingen måte sikkert at den du treffer kjenner mere enn en brøkdel av de øvrige ansatte. Det er flere grupper i de ulike avdelingene som driver med design, og det er heller ikke gitt at designerne kjenner hverandre over avdelingsgrensene! Under slike forhold sier det seg selv at man MÅ respektere retningslinjer for bruken av profilen! Melissa jobber BARE mot web, og også her er en redesign av nettsider på trappene. Selvsagt morsomt for meg, som også har vært med på DET noen ganger. Jeg fikk en gjennomgang av de nye sidene som (egentlig) skal være klare for lansering 1. oktober. Det ville ikke Melissa påstå kom til å skje, og det er jo en trøst for oss hjemme på berget at også de store kanonene må utsette lanseringer på webben – både en og to ganger. Jeg traff også Shawn Greene som “gjenskaper” de berømte håndtegnede illustrasjonen fra magasinet, til de mest fantastiske nettpresentasjoner – i Flash. Vi fikk fort mye å snakke om. Et veldig nyttig besøk – og ganske anderledes enn de to første. 

Ettersom den faglige delen av oppholdet i Washington etter dette var over, var det bare å gi seg den store turismen i vold. Det var ikke langt fra National Geographic og ned til den vestre enden av The Mall hvor både Washington monumentet og Lincoln Memorial var innen rekkevidde. På veien gikk jeg “rundt” Obamas hus – så nå har jeg sett det fra alle kanter. Dvs. det er ikke særlig lett å komme på skuddhold (ha-ha) for det kryr av politi over alt. Pga et eller annet bygge – eller gravearbeid var parken på nedsiden av huset, som ellers så ut som den pleide å være åpen for publikum, avstengt med gjerder, konstabler, hunder og kontrollposter. De blåser iltert i sine fotballdommer-fløyter hvis man kommer for nærme. I det hele tatt skal man ikke gå langt her i denne byen uten å støte på en eller annen skrevende “officer” som vokter over en ut- eller inngang av “offentlig” karakter. I ett ørlite sekund kan ihvertfall en gammal rødstrømpe som meg bli antydningsvis provosert av all denne gulldekorerte, Ray-Ban behengte opphopningen av testosteron som står og beunderer speilbildet sitt i sine egne blankpussede sko. Men det er bare til jeg husker min opplevelse på søndag i NEWSEUM. 

Etter å ha gispet over Washington-monumentet (som på avstand ser ut som en stor nål, men som er av kjempedimensjoner, den og!) men avstått fra heisturen til topps (kjempekø), trasket jeg videre forbi det flotte minnesmerke over 2. verdenskrig, som ble ferdig så sent som i 2004, og videre langs “the reflecting pool” opp mot Lincoln Memorial. Hvor mange ganger har DU sett Forrest Gump? Husker du den scenen der Forrest står og holder sin “Vietnam-tale” for en ødelagt mikrofon, og Jenny hopper uti bassenget? Det var litt kult å stå akkurat der. Det er selvsagt ikke bare Forrest Gump som har talt herfra, det var jo her Marthin Luther King holdt sin “I have a Dream”-tale også.

I nærheten finner du både “Vietnamveggen” og et minnesmerke over Korea-krigen. Området var fullt av veteraner, mange i rullestol. De satte sitt preg på tid og sted med høylydt glad tilstedeværelse og lik bekledning i form av T-skjorter i gult. Bakpå noen sto det: “Hvis du kan lese det som står her: Nå har du sjansen til å takke en veteran før det er for sent…” 

Det ER fint å gå i Washington, men på et tidspunkt sier bena fra at det er nok – og man skal jo også “hjem” igjen. På 2-stjerner’n her er det heller ingen heis….

Ukens andre bedriftsbesøk var nesten for godt til å være sant! Jeg skulle møte lederen av design-avdelingen på National Gallery of Art, Chris Vogel, og en del av hans team, samt en “web-guy”, som villig stilte opp. Designere som jobber med kommunikasjon om kunst, ved et av verdens største gallerier? Det kunne ikke ha blitt bedre for meg.

The National Gallery of Art er et av de mange museene, galleriene og kulturelle institusjonene som ligger som perler på en snor langs “The Mall”, denne blandingen av gate og park som binder sammen Lincoln Memorial, Washington-monumentet og US Capitol. Den grønne lunge midt i byen. Galleriet vokste ut av seg selv på 60-tallet og i 1978 åpnet de en ny fløy, tegnet av I. M. Pei. En underjordisk gang med “rullebånd”, som på flyplasser, forbinder de to fløyene, UNDER fjerde gate. Fløyene står i fabelaktig kontrast til hverandre. Den gamle delen er eventyrlig pompøs og pallas-aktig med innendørs “hager” og springvann, en kuppel av sakrale dimensjoner og søyler, søyler og søyler. Den nye “east wing” er nødtørftig moderne, med bar betong og store rene flater. Alikevel “snakker” de to delene fint sammen og fremstår som en helhet. Veldig trivelig og dyktig gjort. 

Designerne holder til i East Wing og Chris Vogel viste seg å være en meget sympatisk “eldre” (og da mener jeg i design-sammenheng!) herre med lang fartstid på Galleriet og MASSE kunnskap. Hans team av mere eller mindre “modne” designere gav meg en veldig hjertelig og varm velkomst. At en gruppe designere fra et fremstående museum og JEG – en skarve “alt-i-ett”-designer fra verdens ytterkant i løpet av få minutter kan sitte å le gjenkjennende til felles problemstillinger, er i grunnen OK. Det betyr at vi er mange rundt omkring til å lage en felles referanseramme for det vi jobber med. Det betyr fellesskap og FAGLIG støtte. Etter å ha lagt beslag på designernes tid så lenge som jeg syntes at jeg kunne, ble jeg med Chris for å hilse på “web-guyen”. Galleriet står midt i en redesign av nettstedet sitt, og jeg fikk se en rekke av de forslagene til design som forelå. Meget interessant å få vite hva de la til grunn for at noen forslag seilte opp som favoritter og andre ikke. 

Den “faglige” delen tilbakelagt, og det var tid for “fornøyelse”. Jeg parkerte sekken hos Chris og bega meg ut i museet. Jeg tror ikke det er mulig for noen som ikke selv er en “art freak” å forstå hvordan det er å bare vade ut i slike oseaner av den visuelle verdensarven som finnes i slike museer som dette. Man blir litt mo i knærne når man står “live” forann en Leonardo, en Raphael eller en av de store hollandske mesterne som Rubens eller Vermeer, og får en merkelig trang til å legge seg på gulvet og TUTE! Jeg gjorde selvsagt ikke det. Jeg leide en “audiotour” og startet med Quattrocento, den tidlige rennesansen i Italia, ca 1400. Jeg klarte ikke så mange hundre år før det ble stengetid. Noe av det siste jeg fikk med meg var imildertid et ekstra hyggelig nytt bekjentskap. Jeg ante ikke at Hollandsk malerkunst på 1600-tallet hadde plass til en KVINNELIG maler! Det hadde den, hun het Judith Leyster, og hennes mest malte motiver var musikere! Flott finale. Jeg har mesteparten av museet til gode, her også. Håper det er noen som vil være med hit engang og se resten sammen med meg.

En fantastisk dag i Washington, som avsluttet med REGN. Deilig det også!

Mandagens program var først og fremst å besøke inhouse-design avdelingen ved University of Maryland, som ligger nord for Washington. Siden byen Washington og District of Columbia er sammenfallende geografisk, og bare utgjør et så begrenset område at du sikkert kunne gått fra den ene enden til den andre i løpet av en dag, er det fort gjort å komme seg til en av nabostatene. I sør og øst treffer man på Virginia, og i nord i Maryland. 

ADVARSEL: ENGELSK HISTORIE!

Siden Virginia er oppkalt etter Elisabeth I, er det nærliggende å tro at Maryland skulle være oppkalt etter hennes uheldige “søster” Mary Stuart, Queen of Scotts. (de var ikke søsken, men brukte tiltaleformen “søster” i sin korrespondanse med hverandre – hvor INNHOLDET ofte var svært lite søsterlig. Elisabeth sendte da også Mary Stuart til bøddelen, til slutt). Den Mary som Maryland er oppkalt etter, var kona til kong Charles I, hun var fransk, katolsk og het Henrietta Maria. Kolonien Maryland ble også grunnlagt av katolikker. Om Charles den første husker man vel først og fremst at han er den eneste konge i den engelske kongerekken til dags dato, som har blitt dømt og henrettet av sitt eget folk. Man kan trygt si at han ikke kom veldig godt overns med parlamentet. Han ble halshugget på en plattform utenfor Banqueting House i Whitehall i januar 1649. Etter dette fulgte noen dystre år med Oliwer Cromwell, riksprotektor, og landet var i navnet republikk. Men det må vi ta en annen gang…. 

For å komme til universitetet må man ta Metroen – den grønne linjen – et godt stykke ut av selve byen til stasjonen “College Park”. Metroen i Washingtonområdet er meget effektiv og moderne og ikke noe problem å finne fram i. Men den mangler selvsagt sjarmen til tuben i London – den lukter ikke likt heller! En annen forskjell er farten. Metrorailen, som den kalles, fremstår som en blanding av T-bane og flytog. Det går unna i en viss fart og det er bare å holde seg fast! Jeg, som på mine eldre dager er blitt en værre privatbilist enn jeg noensinne hadde kunnet tenke meg, og snart ikke tåler å sitte på med andre enn meg sjøl, fikk litt problemer med frokosten og måtte ta et par stille minutter i skyggen etter avstigning. Neste etappe var nemlig en overfylt buss, som tok meg helt inn på selve campus. 

HVOR STORT selve campus-området er, vet jeg ikke nøyaktig, men det virket enormt! Jeg var ganske tidlig ute til min avtale og benyttet anledningen til å rusle rundt på universitetsområdet og titte litt på livet. Det er meget vakkert på UMD. Store grønne områder med store gamle trær og vakre blomsterbed (som blir stelt!). Bygningene er oppført i rød murstein med hvite detaljer, søyler osv., og ser så “gamle” og “originale” ut at man først kunne tro at de stammer fra Henrietta Marias tid! Senere fikk jeg imidlertid vite at de bare er omtrent 100 år gamle og at sjarmen stopper utenfor. Inni er de faktisk litt DDR-aktige med pusset, malt betong og linoelum i trappene. De som venter seg et slags Oxfordish interiør med eikepanel osv. blir skuffet. Men ute altså veldig flott, som det fremgår av bildet over. Det innfelte lille bildet er “The Diary” – meieriet altså – som huser universitets avdelinger for markedsføring og publisering, samt et “Visitors senter”. Dit skulle jeg.

Min vert her var Mira Azarm. Mira er meget aktiv i organisasjonen for grafiske designere i USA, AIGA. Hun har vært Washington-avdelingens president, og er nå i styret sentralt i organisasjonen. Jeg hadde allerede truffet henne en gang – på fredag – da jeg ble invitert til en “salon” som AIGAS Washington-avdeling holdt fredag kveld med en av foreleserne fra InHOWse-konferansen, Stanley Hainsworh, som jeg har nevnt tidligere. Det får bare komme 12 medlemmer til hver av disse “salons” – som holdes ca. en gang i måneden, og det var derfor temmelig ærefullt å bli invitert. (Og skrekkelig lærerikt og inspirerende) Mira har også fikset kontakten med de andre bedriftene jeg skal besøke. Hun har selv studert ved UMD.

Inhouse-avdelingen på UMD, som steller med all markedsføring av- og intern kommunikasjon på universitetet, teller ca 25 personer, fordelt på 6 designere, 3 webdesignere, 1 videoansvarlig, 5 tekstforfattere, 3 marketing-folk og 5 journalister. Samt en ledelse.  Det utgis en rekke svært ulike publikasjoner, fra magasiner for ulike fakulteter til brosjyrer rettet mot potensielle søkere. Mange av disse har sin tilsvarende representasjon på nettet, i tillegg til at ALLE de ulike fakultetene har sin egen nettside. Det er MANGE målgrupper; studenter på campus, lærere på campus og øvrige ansatte, nye søkere, offentligheten og ikke minst sponsorene. Meget interessant, nyttig og lærerikt å få en orientering fra Mira om alt dette, og få lov til å stille så mange spørsmål jeg orket, etterpå. Den faglige delen av dette gjemmer jeg til min stipendrapport, men jeg kan si så mye som at mange “issues” er SVÆRT gjennkjennbare. Derfor en bonus på reisen bare det å få oppleve at andre har basket og basker, med de samme faglige utfordringer som jeg selv gjør. Og at mye av det jeg har tenkt, trodd og antatt, ikke er så langt ut på jordet, det er faktisk nokså accurate.

Jeg var “hjemme” en tur og kjølte meg ned, både i faktisk og overført betydning. Resten av dagen ble tilbragt i et aircondisjonert “National Portrett Gallery” Jeg brukte 3 timer her og fikk nesten sett én etasje – det er TRE. Det er alltid godt å ha noe å komme tilbake til.

Takk til dere som gidder å kommentere på bloggpostene, det er litt hyggelig å vite at noen følger med.

Washington er meget lett å finne fram i, det er flott å gå og mye severdig å få øye på underveis. Planen for søndag var å gå til NEWSEUM og ta Det Hvite Hus med på kjøpet, så DET var unnagjort. Som man ser. 

Man kan ikke si annet om denne byen at den har et ganske monumentalt preg. Det kryr av minnesmerker, statuer og annen offentlig utsmykning og enhver bygning over en viss størrelse har i hvertfall en søyle eller to.

THE NEWSEUM ligger i samme gate som det hvite hus, men ca. 1000 nummer lenger opp (eller ned eller hva det blir) i gata mot Capitol Hill. Det er et super-moderne museum, det har nylig flyttet til sin nåværende adresse. Alt er veldig godt organisert og lagt opp. Her er det ikke snakk om å løpe rundt på måfå. Museet har en godt merket “løype” som loser deg gjennom avdeling etter avdeling. Man begynner i underetasjen med en orienteringsfilm og tar så heisen opp til 6. etasje, hvorfra man arbeider seg tilbake til utgangspunktet, i en stadig nedadgående spiral. (Noe det sikkert ikke er meningen at man skal legge noe særlig mere i  - selv om det dreier seg MYE om aviser, her!)

Absolutt ALLE sider ved nyhetsdekning er belyst i utstillingene, som starter med utgivelsen av de aller første avisene etter trykkekunstens oppfinnelse. I tillegg er det en rekke selvstendige “Temautstillinger”. Selv med nesten en hel dag til disposisjon, forsto jeg fort at jeg måtte velge. Dessverre. Avdelingen for “NEWS HISTORY”  var så til de grader godt dokumentert at jeg tror man kunne brukt en hel uke, bare der. I tillegg til å vise en ganske heseblesende stor mengde STASH, alt fra avissider fra 1600-tallet til en monter om skrivemaskinens oppfinnelse og utvikling, var dette rommet “omkranset” av ikke mindre enn 6 store og små “kinosaler”, hvor det fortløpende ble vist film om alt fra presse-etikk og beskyttelse av anonyme kilder til “Journalister og aviser slik de har blitt  skildret av Holywood” – noe for enhver smak, altså. Bruken av film og interaktive skjermer gjør at man holder ut lenger på museum, enn hvis alt bare blir presentert ved hjelp av oppslag. Men bringer man ikke sovepose, må man som sagt VELGE, uansett.

2 temautstillinger var meget sterke. Den ene var en presentasjon av Berlinmurens vekst og fall. De har 8 meter mur og et overvåkningstårn fra DDR – INNE i museet! Ting kommer nærmere og får dimensjoner på den måten. Meget bra presentasjon.

Det sterkeste var alikevel “The 9/11 Gallery”. En utrolig realistisk, men også veldig fintfølende og respektfull presentasjon av dagen, time for time, sett fra synsvinkelen til dem, hvis oppgave det var å betrakte denne sinnsyke hendelse gjennom et par profesjonelle øyne, et kamera eller en mikrofon. Noe som holdt hardt. Hvor slutter reporteren og hvor begynner den private personen når man er vitne til katastrofer? En 11 minutter lang film (det hang kleenex-bokser på veggen – mange trengte dem), en kjempevegg med alle verdens forsider fra den dagen, en presentasjon av en pressefotograf som døde mens han dekket hendelsen. Og midt i alt dette står radioantennen fra toppen av det ene tårnet og taler sitt forvridde, men uhyggelig klare språk. Vi husker at vi SÅ da den falt. Her er den…
Det var ikke bare det supereffektive aircondition-anlegget som gjorde at jeg grøsset. Etter dette hadde jeg problemer med å konsentrere meg ordentlig om resten av utstillingene.

Det var fint å komme ut i 25 varmegrader igjen.

Konferansen er over og hodet mitt føles en bikube der ideer, inspirasjon og impulser surrer rundt som ivrige arbeidzzz-bier. De skal få lov til å zzzurre en stund til, til jeg skal zzzzette meg ned og zzzzammenfatte mine erfaringer de siste dagene. 

I mellomtiden har jeg begynt på min andre etappe av oppholdet i Washington. Jeg har byttet hotell for å strekke reisebudsjettet så mye som mulig. “The District Hotel” på Rhode Island Avenue kan ikke måle seg med The Renaissance på noen som helst måte. Det er meget enkelt, men til gjengjeld har vi ingen fra Teselskapet her. Ofrene for overbeskatning har tilsynelatende ihvertfall råd til å la seg innlosjere standsmessig. Jeg for min del har ikke behov for mere enn 1 seng, TV kan jeg helt unnvære og hotellrommet behøver ikke være større enn at jeg har plass til å tenke. Internettforbindelse, derimot, MÅ jeg ha, og den er GRATIS her på 2-stjerners hotellet, på Renaissance måtte vi betale 13 dollar i døgnet for den!

Her på Rhode Island Avenue mellom 14. og 15. gate er vi midt i et trivelig område med masse små og store butikker, restauranter og grønne lunger. Litt Grünerløkka-aktig. Ved Dupont-circel rett bort i her, er det en opphopning av BOOKSHOPS!! Jeg var relativt raskt på plass etter “flyttingen” i går. Shoppingen er imidlertid begrenset av plass i kofferten (Intern: Ja, damer, jeg skal IKKE ha noen reprise på “The Stanstead book-incident”, noe som for uinnvidde kan beskrives som et forsøk på å komme i Guinness rekordbok ved å teste HVOR mange bøker om engelsk historie det går an å stappe ned i en allerde ganske full Budstikka-sekk, – når man oppdager at flyselskapet bare tillater 1 kolli med håndbagasje). Men man kan titte og LUKTE. Og lese bakpå. Jeg måtte selvsagt ha én. 

Men bøker må jo ikke kjøpes. (Nei?) De KAN lånes på biblioteket, noe jeg fortrenger så godt jeg kan hele tiden, ja, jeg er en sann materialist når det gjelder bøker. Men når jeg allerede nå har 2 bøker i kofferten, er den siste et resultat av en helt annen måte å tilegne seg bøker på. Også den “på lån”. Da jeg satte meg ned på Dupont-circel i går for å hvile bena litt, oppdaget jeg at det lå en gjenglemt bok på benken ved siden av meg…..heee….

OK DA!!!! – Jeg satte meg selvsagt akkurat der FORDI det lå en gjenglemt bok på benken! 

Det var klistret en gul lapp på den hvor det sto: “I’m free! I’m not lost! Please pick me up, read me, and help me with my journey! (see inside) Undertegnet: bookcrossing.com. Da kom jeg på at min unge bokvenninde Ingeborg hadde fortalt meg om dette fenomenet en gang. Bøker som vandrer ved å bli etterlatt på offentlig sted. Jeg oppdaget også at boken var på tysk og hadde fantastisk morsomme tegninger. Siden bokvenninden studerer tysk på Blindern og jeg aldri kan stå for en bok med tegninger i, virket det som dette funnet var litt skjebnebestemt for oss. En rask sjekk på “hjemmetiden” – og en sms til Norge. “Har funnet en book-crossing bok på tysk.- Interessert?” – så klart. Jeg er imdlertid usikker på om hun kan nyttiggjøre seg den faglig – selv jeg klarte å lese mange sider av “Herr Sokrates und die veilchenblaue Dame”. Meget underholdende. Noen som kjenner kaptein Blåbjørn? Samme sorten.

Nok om bøker for nå. Jeg står på farten til THE NEWSEUM. Et museum for nyhetsmedienes historie. I disse dager hvor mange av topp-sakene i hurtig nyhetsdekning har sin opprinnelse på Twitter, og IKKE på en journalist-blokk, er det sikkert på sin plass å stoppe opp og huske hvordan det var FØR.

Jeg er som tidligere nevnt i denne blogg hekta på engelsk historie og pleier ikke å la anledningen gå fra meg til å forelese for mine barn og andre uskyldige om dette interessante fag. Jeg kaster meg grådig over enhver syltynn forbindelse til emnet. Ikke slik i dag. Men det må sies. På Renaissance-hotel på 999 Ninth Street NW, har vi de siste dagene hatt selskap, i heisen og andre trange steder, av en stor gruppe (Og da mener jeg STOR) medlemmer av “The Tea Party Movement”. Og det er IKKE folk som går stille verken i dørene eller heisene. Ordet brautende blir litt svakt. De toger inn i heisen med T-skjorter og capser med sterke meldinger på, hjemmelagede plakater, høylytt skvalder på sydstads-dialekt og fremtoning som virker en anelse truende. 

“Jeg?” – “Nei, jeg har ingen mening om Obamas helsereform” – “jeg norsk” – “hjelp” – “ja, da skal jeg visst av…ææ…have a nice day”  – 14 etasjer blir langt under sånne forhold.

The Tea Party Movement har tatt navnet sitt fra og lar seg inspirere av “The Boston Tea Party” i 1773. Da sto kolonistene i den nye verden steilt mot de britiske myndigheter i London. Den gang som nå, handlet det om skatt. Kolonistene mente te-skatten som de måtte betale til London bare gikk til kongens luksusforbruk og krigføring. Våre aggresive medpassasjerer i heisen mener at DE slett ikke skal finansiere Obamas helsereform ved hjelp av øket skatt. Dette må de få mene hva de vil om, men designerne som i noen dager har snakket seg varme om viktigheten av konsistent branding i underetasjen på samme hotell, vil vel muligens hevde at demonstrantene ikke helt har kontroll på virkemidlene når de avbilder Obama som Hitler. Jeg får assosiasjoner som går i stikk motsatt retning av det de egentlig vil. Jeg husker andre som med glede bar rundt på Adolfs portrett. Nå ja. Det forrige Tea Partyet var opptakten til den amerikanske uavhengighetskrigen. Vi får håpe det ikke blir like dramatisk denne gang.

Mens Teselskapet gikk i demonstrasjonstog i formiddag, avsluttet vi vår konferanse i fred og ro. 3 dager med intenst fokus på markedssituasjonen – sett fra inhousedesignerens spisse vinkel. En observatør på denne konferanse ville øyeblikkelig måtte bite hodet av enhver fordom han måtte ha om at bedriftenes designavdelinger er innhegninger for ustrategiske storker som putter hodet i sin egen sandkasse og later som virkeligheten ikke finnes. Tvert om. Stanley Hainsworth, mangeårig kreativ direktør for NIKE, tidligere global kreativ direktør for LEGO, senere ansvarlig for en visuell total makeover av STARBUCKS, og grunnlegger av Tether (phu!) har gjentatte ganger i løpet av denne konferansen satt ord på det vi har trodd vi har visst. At design = struktur og design = strategi. Hvilken annen yrkesgruppe kjenner du som i løpet av et par timer kan ta med seg et håndskriblet manus, ispedd henvisninger til ressurser på nettet, påklistret en mengde gule lapper- “også det som jeg skrev i mailen min i går, vet du”,  samt diverse ingredienser fra andre publikasjoner, og komme tilbake med et visuelt utformet budskap som folk forstår, i riktig format, riktig profil og optimalisert for publisering i riktig medium? Er ikke dette struktur og strategi i praksis? (Vi retter til og med ofte skrivefeilene dine!)

Den avsluttende “key-note” ble avlevert av Sally Hogshead. Hun snakket om FASINASJON. Noen ganger når jeg opplever ting som er veldig meningsfylte og oppklarende og fører til ny erkjennelse hos meg, ønsker jeg INNMARI at jeg hadde hatt noen å dele den opplevelsen med – noen jeg skal løse oppgaver sammen med siden. Det er fordi jeg ikke umiddelbart klarer å videreformidle den inderlige AHA-opplevelsen (og da snakker jeg IKKE om konsert) jeg har hatt. Den fattige trøsten i sådanne stunder blir å tenke at “- det var jammen godt JEG var her selv ihvertfall, da”. Og det var det. 

Fasinasjon kommer fra det latinske ordet fascinare, som betyr å forhekse, fortrylle (bewitch, put under a spell). 

Sally fascinerte oss. Snakk til meg når jeg har kommet ut av forhekselsen!