Jørgens blogg

Er man automatisk tøff fordi man er åpen og forteller om sine psykiske plager?

”Du er tøff som tør dette.” ”Tøft gjort av deg.” Virkelig tøft gjort.”
Dette er en rask og gjennomsnittlig oppsummering av de fleste tilbakemeldingene jeg har fått etter at jeg like før jul blogget om sykdommen min. Ordet ”tøff” i en eller annen versjon er gjenganger.

Jeg hadde ventet reaksjoner og tilbakemeldinger på bloggen, men det var aldri tanken, planen eller ønsket om å fremstå som tøff, og bli hyllet som en helt, som gjorde at jeg valgte å skrive om sykdommen.

Jeg ville få frem at en journalist, som har så mange kontakter og møter så mange mennesker i lokalmiljøet i løpet av et år, sliter med psyken og tør fortelle om det. Uten å egentlig vite hvordan omgivelsene responderte.

Bakgrunnen for at jeg brukte meg selv som eksempel og utgangspunkt i bloggen om å være psykisk syk, var at jeg hadde en teori om at mange sliter psykisk uten at de tør fortelle om det og være åpne om det. De vil gjerne holde det for selg selv. Jeg følte et behov for å belyse et vanskelig og ømt tema.

I løpet av få dager etter at bloggen var publisert gjorde jeg en rask oppsummering av responsen. Rundt 100 SMS-er, 50 telefoner og like mange e-poster, i tillegg til kommentarer på Facebook og på bloggen bekreftet min teori om hvor utbredt psykiske plager er.

Vel så mange syke som pårørende og andre rundt har kontaktet meg i en eller annen form.
Også en landsdekkende avis har tatt kontakt, og de vurderer å lage en reportasje om meg med utgangspunkt i bloggen min.

Responsen viser at jeg tydeligvis traff noe hos folk, både de som er syke selv, men også pårørende og kretsen rundt.
Det bekreftet min teori, det kan være farlig å la lette psykiske lidelser bli tiet i hjel.

Men jeg følte, og føler, meg ikke tøff.

Hvis jeg hadde vært så innmari tøff, burde jeg jo turt å snakke om det vonde for lenge siden. Vært tøff nok til å snakke om det som plaget meg. Da hadde jeg kanskje sluppet unna både det jeg har vært igjennom til nå og det jeg står midt oppi.

Tvert i mot synes jeg selv at jeg har vært en pingle, som ikke har turt å si fra om det som tynger. Jeg har ikke turt å ta opp kampen mot dem og det som irriterer meg, gjør meg vondt, som ikke er slik jeg ønsker osv.

Da hadde jeg vært tøff da, om jeg hadde sagt fra med én gang og gjort noe med ting før jeg gikk ned for telling.

Jeg er blitt psykisk syk.

En tøff og vanskelig beskjed å få, i alle fall i starten. Men ettersom ukene har gått, ser jeg stadig flere lyspunkter ved å slite med hode, sjel og kropp.

Diagnosen fra legene er panikkangst, en lidelse som for mitt vedkommende fortoner seg som anfall med voldsom dirring i kroppen, et hjerte som dunker både tre og fire ganger så fort som vanlig. Av og til føles det også som hjertet mitt er av sjokolade, og smelter utover i hele brystregionen. Føtter og hender er klamme av svette, og synet blir noe sløret og uklart i perioder.

Når de ufarlige anfallene inntreffer klarer ikke hodet å tenke rasjonelt, det blir «katastrofetenkning» umiddelbart.

Bakgrunnen for at jeg skriver denne teksten er på ingen måte å skape voldsom sympati for meg selv og min situasjon. Jeg er heller ikke på jakt etter klapp på skulderen.
Men jeg vil berøre et ømt tema og vise at det, for de fleste, ikke er så farlig å slite med mindre psykiske plager. Jeg ønsker bare å ufarliggjøre det.

Kan jeg gjøre ting lettere for noen ved å skrive dette og bidra til at hverdagen deres blir litt lysere, gleder det meg. Klarer jeg også å få noen til å bry seg litt ekstra om de man vet har det tungt og vondt, er det en like stor glede. Jeg har selv fått erfare hvor viktig og verdifullt det er med venner som bryr seg, også når ting er vanskelig. De som tar en ekstra telefon, tar seg tid til å prate og lytte eller bare stikker en tur innom.
Kanskje ikke alle gleder seg like mye til den forestående julehøytiden som deg? Klarer jeg å få noen til å stoppe opp og tenke etter, er det strålende.

Tenk deg bare hvilket minefelt jeg beveger meg ut i med disse ordene. Over 150.000 mennesker i Asker og Bærum vet nå at journalisten i lokalavisen har trøbbel. Og snart møter jeg noen av dere på et åsted, en konsert, en julemesse eller et idrettsarrangement. Og hva sier naboene til foreldrene mine? Eller kollegene deres som leser dette?

For meg er det imidlertid terapi å være åpen om sykdommen, både overfor venner, kolleger og familie. Og nå alle dere som leser dette, enten jeg vet hvem du er eller ikke, og motsatt. Ved å skrive og fortelle om sykdommen slipper jeg å dra lasset helt alene.

Jeg er 28 år og har aldri tidligere hatt voldsomme helseplager. Men nå stormer det. Etter å ha fått angstanfall tre dager på rad, med de tidligere nevnte symptomer, måtte jeg kaste inn håndkleet.

Min mannlige fastlege og min psykolog, for øvrig en fantastisk dame, ble nærmest mine omgangsvenner den første tiden. Jeg ble sykemeldt i tre uker og startet med samtaler hos psykolog. I tillegg begynte jeg på tablettkur, med det for øyet å få tankene over på noe annet enn å kjenne etter hva som skjedde i kroppen min.

Den første uken holdt jeg meg stort sett innendørs i leiligheten min. Tankene svirret rundt i hodet om hvor dette skulle ende. Ville jeg noen gang bli kvitt panikkangsten? Kunne jeg noen gang begynne å jobbe igjen? Hvordan ville de rundt meg takle dette, at jeg som aldri har klaget over ting nå plutselig var et skjørt menneske? Fleipingen og de sleivete kommentarene som tidligere kunne være morsomme, fikk nå en lavere terskel før de ble sårende.

Psykologen fortalte meg om mulighetene. Enten kunne jeg flykte fra det hele og det som plaget meg ved å unngå de situasjonene og ubehagelighetene som fremkalte anfallene. Eller så jeg kunne ta opp kampen og kjempe, for til slutt å vinne. Jeg har valgt det siste alternativet.
I mange år har jeg valgt å flykte, det resulterte i en psykisk knekk. Nå som jeg har valgt å kjempe, kommer de oppløftende resultatene på løpende bånd.

Etter at den første uken stort sett ble tilbragt på sofaen, beveget jeg meg utendørs den andre og tredje uken. Gikk lange turer og fikk tid til å tenke gjennom ting. Mosjon er vidundermiddel for hode, kropp og sjel når det går tungt.

Jeg begynte også å ta opp igjen kontakten og omgangen med mine venner og familie. Det er det lureste jeg har gjort. Ikke grave meg ned, men fortsette å leve tilnærmet som normalt. Sammen med, og blant, andre mennesker ble tankene fort ledet inn på lystige ting. Etter et par kvelder kom jeg på at jeg opptil flere ganger i løpet av døgnet hadde glemt å kjenne etter om det var noe galt med kroppen min.

Etter at tre uker var gått, var jeg tilbake i arbeid. Det var også lurt. To dager i uka, en forsiktig tilvenning til arbeidslivet.
Jeg var usikker på hvordan mottagelsen ville bli i redaksjonen. På avdelingsmøtet grep jeg ordet, og fortalte om tingenes tilstand. Jeg sa også at jeg ville være åpen om det som plaget meg, og at kollegene mine ikke måtte nøle med å spørre meg hvis det var noe de lurte på.

Jeg vet det kan være vanskelig å være åpen om psykiske plager. Men jeg ser nå i ettertid at det antageligvis er noe av det lureste man kan gjøre.
Det er ingen god idé å gå rundt med indre uro, holde den for seg selv og samtidig hevde at du har det bra. De rundt deg, som ser deg nesten hver dag, ser at det ikke er sant. Og hvorfor skal man da lyve? Det er bedre å kjempe enn å flykte, være ærlig mot deg selv og de rundt deg. De som bryr seg om deg vil støtte og hjelpe deg.

Men mange kvier seg for å spørre om det er noe som plager deg, det synes jo ikke veldig godt på utsiden at noe ikke er som det skal. Derfor er det bedre å være åpen og ærlig, da kan du også styre hvilken informasjon som når omverdenen. Ved å være åpen om plagene slipper jeg å bekymre meg for om det hviskes og tiskes om meg, han som er psykisk syk, i gangene. Det er bedre at jeg tar styringen, og at folk ikke føler de trår over en grense ved å spørre meg om hvordan det går.

Jeg føler et behov for å vise at det ikke er farlig å ha mindre psykiske plager. Man blir ikke noe dårligere menneske av å ha det tungt. For min egen del føler jeg tvert imot at jeg er kommet styrket ut av dette, selv om det ligger et godt stykke arbeid foran meg. Nå sier jeg fra med en gang noe gjør meg usikker, irritert og utilpass. Jeg holder det ikke for meg selv.

På den måten, at jeg er åpen om at jeg har psykiske utfordringer, møter jeg større forståelse blant omgivelsene. Slik tror jeg det vil være for mange flere også.

Man må bare tørre å kjempe. Det er ingenting å skamme seg over.

De siste fire-fem månedene har jeg vært oftere i kontakt med norsk helsevesen enn hva tilfellet har vært i resterende del av livet mitt.

Siden jeg i liten grad har tilbragt tid på venteværelser tidligere, har jeg aldri tenkt over hva man skal fylle tiden med fra man melder seg i resepsjonen og til man tar legen i hånda og forteller om årsaken til at man oppsøker vedkommende.
Men nå som jeg stadig har blitt sittende og vente, har jeg funnet ut én ting – helsevesenet er ikke for menn.

For hva kan man fylle tiden med? Jeg er for gammel til å synes at LEGO og Duplo er stas. Spill på mobilen fenger heller ikke interessen min nevneverdig. Og det er begrenset hvor lenge du kan sitte å kope rundt i rommet og på øvrige pasienter før du blir tatt for å være mer syk enn at det er høy feber som plager deg.

Dermed er det kun lesestoffet igjen. I alle fall dersom du er av hunkjønn. For hos fastlegen ligger Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad sammen med en drøss medisinske tidsskrifter og pekebøker for de minste.
På Bærum sykehus kan de ventende forlyste seg med interiørmagasinet Maison, Hjemmet, Allers og Se og Hør. Hjemmet og Allers kunne til nød fungert som medisin for å korte ned ventetiden, men når noen har vært så elskverdige å rive ut kryssordsidene er også det alternativet uinteressant.

Jeg vil derimot ha aviser og manneblader når jeg venter på legen. Jeg trenger ikke julenummeret 2007 av Hjemmet, men Vi Menn eller Budstikka for eksempel. Slik at jeg kan barske meg opp med noe annet enn bakst, hekling eller stuelamper før jeg går inn og forteller om mine plager, får en sprøyte i armen og tar ultralyd av hjertet.

Det er liksom ikke hvor mye sukker det skal være i «Gresk eplekake fra Hardanger» eller hvor mange rette og vrange det skal være av garntype 4122 fra Dale ullindustrier for å få genseren til junior perfekt som gir meg det siste løftet før jeg lukker døren inn til legekontoret.

PS! Visste du at du kan spare en del tusen kroner på å montere Ikea-kjøkkenet ditt selv og kaste emballasjen på egen hånd? Eller at 42 år gamle Sissel fra Gjøvik angrer på at hun giftet seg med sin nåværende ektemann? Eller at Sørlands-bakeren Bengt fikk livet i gave da noen hjalp ham umiddelbart etter at han satt fast hånda i brødbakemaskinen?

Flere gode råd og gripende historier finner du utenfor rom 8 på medisinsk poliklinikk i 3. etasje på Bærum sykehus.

«Kø. Vi står i kø. At vi ikke blir sprø», synger Trond-Viggo. Han lagde åpenbart ikke den sangen på en flyplass. For der blir man sprø av kø.

Tidligere fløy jeg strekningen Oslo-Trondheim tur/retur en gang i måneden med datteren min.
Vi var som regel ute i god tid før avgang, slik at det obligatoriske is-, avis- og bruskjøpet kunne gjennomføres. Foreløpig holdt den gode stemningen. Men så braket det løs.

For i det meldingen «go to gate» kom på skjermen ved utgangen begynte moroa. Først reiste én seg og stilte seg opp ved gaten. Så kom saueflokken etter, selv om det var over en halvtime til Trondheim-flyet gikk.

Barn som reiser alene skal som kjent komme først frem til utgangen. Deretter de som trenger assistanse eller reiser med små barn. (Ikke slik til Trondheim, tenkte mange den gang. De gjør det fortsatt, noe jeg observerer de gangene seksåringen sendes med flyet.)

Da starter nemlig kampen for retten til å gå om bord blant de første. Tidligere, da jeg også sto på passasjerlisten, kunne min tre år gamle datter bare krype mellom alle menneskene som hadde stått i kø en halvtime. Men jeg kunne ikke gjennomføre de samme turnøvelsene. Jeg måtte bruke stemmen for å komme meg frem, og det pleide å gå bra.

Men en gang vi var ute og fløy, var det en lokal helt fra Trøndelag som måtte vise sin misnøye med at vi som sto litt bak i innsjekkingsområdet plutselig skled galant frem og i tet.

– Du kuinna stilt dæ opp litt ti’liar, kom det freidig fra Barte-Sam.
Jeg svarte bare at jeg ikke kunne stå i ro med et lite barn i over 30 minutter, i alle fall ikke når jeg vet at vi får gå om bord først uansett. Han ble sur.

Vel inne i flyet satte datteren min og jeg oss ved vingen. Så kom resten av passasjerene om bord. Og hvem dukket jaggu meg ikke opp først der fremme i kabinen. Riktig, den misfornøyde trønderen og hans følge.

Vi rygget ut fra oppstillingsplassen, klar til avreise. Det var da sinna-trønderen kom på at mobilen kanskje ikke var skrudd av. Men hvor la han den (mobilen)? Håndbagasjen ble sjekket i trøndersk lyntempo (les: svært sakte), uten funn. Så kom han på at den lå jo i bukselomma…

Vel oppe i luften slukkes lyset med setebeltet, og først ut i køen var dagens mann. Endelig fikk han være først i køen. Jubel!

Flyet landet på Værnes, og vi nærmet oss gaten for å parkere. I det flyet stanset, spratt bataljonen fremst i kabinen opp før skiltet med setebeltet var slukket. En irettesettelse fra flyvertinnen ble ignorert, for her skulle man først ut. De klarte det.

Jeg satt og bivånte det hele fra rad 14, som befinner seg rett over vingene. Og tenkte hvorfor i alle dager disse folkene holder på slik.

Trodde de at de kom først frem ved å gå først om bord i flyet og sitte lengst frem? Jeg aner ikke, men feiret i det stille en liten triumf hvis det er tilfellet.

For det var nok en gang bakhjulene, de under vingene, som tok bakken først.

Så satt vi der da. Hadde ikke sett hverandre på flere år, men nå hadde vi en langhelg til å meske oss i god mat og vin slik vi gjorde under avskjedsmiddagen da kameraten min flyttet til Sverige.

Jeg hadde stått over det generøse tilbudet om å kjøpe en tørr baguett overfylt med salat og mikroskopiske ost- og skinkeskiver til 50 kroner på flyet. For magen måtte være klar til å ta imot de lekreste retter.

De obligatoriske sjekkpunktene, som viktige happenings siden sist, hvem som hadde fått unger og nye damer og hvordan det gikk med jobben og musikken, var unnagjort. Nå var det mat.

Jeg innbiller meg at ansiktsfargen min indikerte at noe alvorlig var i ferd med å skje. For på bordet sto det ikke biff og bernaise.
Nei da, min gode venn hadde virkelig slått på stortromma og disket opp med kikerter og soya meg her og soya meg der. Han var blitt vegan (en tilstand midt i mellom vegetarianer og sinnsyk)!
For en som ifølge normalvektabellen er 30 centimeter for lav og selvutnevnt kretsmester i stille bredde uten tilløp, ble de nærmeste dagene en real utfordring.

Frokosten neste dag besto av byggryn og kokt vann dandert med rosiner. Rikelige mengder av sistnevnte for min del. Jeg hadde fått omstilt meg og skjønt at mors kjøttkaker var en saga blott for en kort periode.

Hadde hun for øvrig visst hva hennes avkom fikk i seg under besøket i Malmø hadde det nok ikke vært trøst å få likevel. «Det der har du så godt av», ville hun ha sagt.

Og hun har for så vidt rett i det, for med en kroppsfasong som ligner en trolldeigfigur er det klart at redusert inntak av kjøtt, og dertil økt mengde frukt og grønnsaker, hadde gjort susen. Det er liksom ikke stilig å få ERROR på badevekta i ung alder.

Om kvelden snakket vi om vegetarianere. Og vi kom innpå at enkelte i rommet kanskje burde vurdere kostholdet, men jeg sa klart ifra om at jeg ikke ville klare å bytte biff mot rapidsalat til middag. Jeg har ikke noe imot dem som ikke spiser kjøtt, selv om de går glipp av mye godt. Det fortalte jeg kameraten min. Jeg er tvert imot imponert over hvordan de klarer å holde seg oppegående ved å ha den stramme menyen de har. Svært imponert, faktisk.

Men da jeg stilte det klassiske, idiotiske og meningsløse spørsmålet: «Du spiser ikke kjøtt, men du spiser maten til dyrene?», ble det litt sånn «Nei da, så…»-stemning.

På flyet hjem igjen slo jeg til på den vennlige flyvertinnens baguetttilbud. Og da jeg var helt hjemme i min egen leilighet ble det pizza. Med ekstra kjøtt.

Gratulerer! Du er nå registrert på Budstikka-bloggene med Budstikka-bloggene.
Dette er din første post, og du kan nå begynne å blogge.