Eller “Historien om det vonde som ble godt”.
Her!
En røslig mann dytter et skvulpende pappkrus med kaffe i hånden min. Hundrevis av lignende menn stimler mot inngangen til kinosalen hvor de skal sitte og nikke mens mannen foran forsamlingen skal stå – på krava. Det er streikemøte i Heismontørenes fagforening. Jeg er journaliststudent på reportasjeøvelse, og jeg drikker ikke kaffe, men forstår umiddelbart to viktige sannheter helt uten at de har vært pensum.
Viktig sannhet nummer én: Dette er et av mange fora hvor ”man drikker kaffe”. Punktum. Her spør man ikke ”har du te?”. Ikke bare fordi de nok ikke hadde te. Kaffe er ikke bare en drikk, det er et lim eller en handling eller et rituale. Et par generasjoner over min egen er kaffe sågar et eget måltid, et måltid som i alt og ett ligner desserten, søtsakene inkludert, bortsett fra at man altså drikker kaffe og ”kaffen” kommer etter desserten.
Viktig sannhet nummer to: Det vil være umulig å notere noe som helst hvis jeg ikke kvitter meg med den breddfulle koppen. Jeg prøver, men koppen står ikke støtt på det skrånende gulvet under kinosetene, jeg kan ikke helle ut guffa heller, jeg kommer til å få uvenner over hele Heis-Norge, og jeg hater trapper. Det er ingen utvei, jeg må bare helle det i meg. Fort, for nå begynner han å snakke. Gulp, gulp, gulp. Varmt, bittert og altfor mye. Æsj!
Hjernen presser mot barken, jeg noterer som en tyfon, jeg kunne ha sagt som komiker Atle Antonsen etter et klystereksperiment (”vondt, vondt, vondt… litt godt?”). Fra den skrånende kinosalen hvor jeg altså nå satt omringet av horder med nye kamerater var veien kort til det andre skråplanet, og her rant en jevn strøm av kaffelatte, mildt og fint for barnslige ganer. Så avanserte jeg til cappuccino. Siden cortado. I lengden ble det dyrt å vanke på kaffebar, så jeg har lært meg å like kaffen jeg kan lage selv hjemme på kjøkkenet. I dag drikker jeg en trippel espresso til frokost, to kopper til lunsj og gjerne en ny trippel på ettermiddagen hvis jeg er hjemme før fem.
Nå begynner denne teksten å bli lang nok, jeg er nødt til å konkludere, men jeg er usikker på om det bør være på en trist eller en glad note. Jeg sjekker Norsk kaffeinformasjon, men gir opp etter å ha lest to av deres toppnyheter, den ene ”Kaffe bra for helsen”, den andre ”Kaffen ødelegger effekten av vitaminer”. Det for bli noen ord om gammelost isteden. Smaksløkenes følsomhet endres jo som kjent med alderen. Så for å teste hvor landet ligger, nå som jeg liker kaffe, prøvde jeg for litt siden å ta steget over i neste fase også på påleggssiden. En litt eldre mann jeg møtte snakket så varmt og overbevisende om gammelost (rik på smak, fattig på fett) at jeg sprang rett på butikken.
Det smakte dritt.
Men jeg skriver meg gammelosten bak øret, og oppretter en alarm i mobiltelefonen, la oss si til 27. februar 2025 klokken 16.00, under ”Handleliste”. Den var ganske rimelig.









