Hvaal Street Journal

BÅRET: Mot alle odds klarte jeg å ta vare på ett bær lenge nok til at jeg fikk fotografert det.

Lørdagskveld i juli.

Jeg spaserer langs Slemmestadveien med håndkle under den ene armen, kjæresten på den andre, klamt badetøy under kjolen, sandaler, gnagsår, naturligvis, men dette er bare en kort tur. Blikket festet på et blått gløtt noen meter nede i lia. Solheimbukta er åstedet for dagens andre og årets fjerde badetur. Vi går med raske skritt. Vi må være litt raske, for oppe i huset er lammekotelettene allerede klippet fri fra plastemballasjen.

Så vandrer jeg rett inn i en gass-sky og alle formaninger fordufter.

– Markjordbær!

Knærne svikter. Kroppen følger nesetippen rett ned, én meter i fritt fall. Jeg blir sittende på huk med strake nedadgående armer. Den søte duften blir sterkere og sterkere. Hendene grafser blindt i grøftegresset. Jeg vet at dere er der, hvor er dere, kom frem kom frem kom fr…

– Også så store!

Oi, oi, oi så store de er. Store som belgiske importbær en dårlig vår. Store som sov-i-ro! Ett og ett og ett knuses med tunga. Også så søte! Søte som godteri! Søte som kattunger!

Nei. Nå vil kjæresten bade, og så vil han gå hjem til kotelettene og brokkoligratengen.

Men det går ikke med det gode.

– Det går mange hunder her, forsøker han så.

Sukkerspinn i ørene. Jeg hører stemmen hans bare så vidt gjennom gass-skyen. Ett bær og ett bær til. Jeg går på huk, sidelengs som en krabbe, stanser ved et jomfruelig felt, som jeg plukker rent og krabber videre.

Går det mye hunder langs Slemmestadveien?

Jeg klarer ikke bry meg om det. Jeg er en kamchatkakrabbe. Jeg er en iberiasnegle. Jeg er en kanin i Australia. Jeg er japansk drivtang. Jeg gjør rent bord.

Aldri har jeg sett slik en markjordbærhøst.

Burde jeg ikke tre disse bærene på et strå og lage syltetøy av dem?

Jeg klarer ikke stoppe å stappe bærene i munnen.

Knehasene verker etter langvarig huksitting når kjæresten endelig klarer å hale meg opp i stående stilling og sleper meg ut av den infiserte sonen. Jeg blunker, dels i forvirring, dels i sjarmoffensiv.

– Du kan få plukke litt til på hjemveien, kapitulerer han.

KJEMPESTORT: Markjordbærene langs Slemmestadveien var så store at det ikke var helt unaturlig å spise det i to biter! La gå, det var vel ikke helt naturlig heller.

FRITIDSPROBLEMER: Og i serien "Ting man gjør for å fordrive tiden" skal vi dag høre mer om rangering av vannflasker fra "helt full" til "ganske tom". Eller stev. FOTO: SIDSEL HVAAL

Plutselig har jeg en ledig halvtime. Ingenting å gjøre. Kjedelig.

Jeg surfer litt på nettet, leser noen blogger og nettaviser. Jeg hører litt på musikk. Det er kommet en ny Radioresepsjonen-podcast som jeg kan lytte til på bussen hjem, den laster jeg ned. Jeg sitter litt i en sofa og leser en halv artikkel. Hver gang mobilen vibrerer, kaster jeg meg over den for å sjekke om det har kommet en spennende mail. Jeg kjeder meg, men maks et halvt minutt av gangen, før jeg finner en ny kilde til underholdning.

Jeg kjeder meg nesten aldri. Med veska full av tidtrøyte trenger jeg ikke å kjede meg. Det er tungt for ryggen, men alternativet er verre. Jeg bærer alltid med meg musikkspiller, alltid mobiltelefon med internett, ofte en roman, innimellom en halvferdig tekst, men da skal jeg være rimelig desperat, jeg blir så innmari bilsyk av å notere i en duvende buss. Likevel hender det at jeg tar den halvferdige teksten med meg, bare som reserve, i tilfelle både mp3-spilleren og mobilen skulle gå tomme for batteri. Å gjøre ingenting er verre enn å brekke seg med publikum.

Hva gjorde de med dødtiden sin for 150 år siden? Kjedet de seg egentlig før i tiden? Leste de aviser på bussen? Fantes det buss i 1860? Måtte de kanskje snakke med fremmede på bussen? Diktet de viser og stev? Hva er egentlig et stev? Jeg googler stev.

Fra Store norske leksikon:

”I Norge brukes nå stev helst om en enkelt firelinjet strofe, ofte av lyrisk innhold. Det finnes to slags stev, gamle stev og nye stev. I gamlestevet rimer første og tredje linje; nystevet har lengre linjer, som er parvis forbundet, de to første med et kvinnelig rim, de to siste med et mannlig.”

Virker tidkrevende. Ingen som har smartphone trenger å dikte stev på bussen hjem.

(…)

Hva er egentlig et kvinnelig rim? Jeg googler igjen. Ja, okei. Mannlige rim er enstavelsesrim som hund/rund. Kvinnelige rim er tostavelsesrim, for eksempel spille/trille.

(…)

Finnes det rimordbok på nett? Ja, så sannelig!

(…)

Altså to kvinnelige og to mannlige og litt lange linjer…

(…)

Nå går jeg aldri tomhendt ut av døren

Trår både tregt og skjevt på grunn av børen

Nei! Bussen går før jeg har kommet fram!

For veska veier minst ti tusen gram

Sann!

Du, som tiden flyr når man har det moro.

BZZZ, BZZZ: Mamma er på facebook. Nå er humla ute av sennepsglasset, for å si det sånn. FOTO: SIDSEL HVAAL

Bzzz, bzzz. Mail fra mamma tikker inn på mobilen tidlig lørdag morgen. I emnefeltet står mammas navn, og at hun «har oppgitt deg som sin datter».

Stusser. Det er naturligvis sant, men veldig gammelt nytt, da.

Jeg åpner e-posten.

I alle dager. Mamma er på Facebook! Nå tenker jeg fort. Mine egne album passerer i slideshow for mitt indre øye. Nei, jeg har ingenting som ikke egner seg for en mors blikk. Jeg er for gammel til at det gjør noe om mamma skulle se meg med et stettglass i hånden, og forresten kan jeg et og annet om nettvett. Pulsen faller, men bare et øyeblikk. Så får jeg en bakvendt følelse.

Jeg må beskytte mamma!

I 1995 startet jeg å bruke internett. Da var jeg tretten år gammel. Lillebroren min på ti kunne synge hele «modemsangen», komplett med skurr og falsett. (Det var hans partytriks nummer to. Det første var å skrive navnet sitt med hodet.) «Å surfe på internett» var en rimelig treg affære. Jeg tastet inn ulike nøkkelord i altavista – brad +pitt og tom +cruise - og ventet mens bulletpoints av typen «Visste du at Tom Cruise egentlig heter Thomas Cruise Mapother IV» langsomt kom til syne.

Virkelig fengslet ble jeg først i chatrommene. På sn-chat og irc tok jeg løpefart opp en skikkelig bratt læringskurve. Dette var jo på et tidspunkt hvor internett virkelig var en guttegreie. Det var, for så si det mildt, godt med hannkjønn som gjerne ville bli kjent med ei jente på tretten. Langt de fleste var greie, normale gutter i tenårene, og vi skravlet om filmer og dataspill og foreldre og hjemmesider og hva vet jeg. En del av de andre var menn som sendte slibrige beskjeder og bilder av nakne mennesker. Jeg ble ganske sjokkert første gangen jeg opplevde det. Så ble det også normalt på et vis – det var vel ikke til å unngå at eklinger fantes på internett, akkurat som ute på gata.

Men jeg grøsser når jeg tenker på en tredje kategori menn jeg møtte som trettenårig chatter: De voksne mennene som ville være venner. Som ikke spurte hva jeg hadde på meg, men lurte på hvor jeg bodde og hvilket fag jeg likte best. Den gangen reagerte jeg ikke spesielt på det – det var til slutt mamma som påpekte at mailingen med la oss kalle ham «Kåre» på nesten femti kanskje ikke var helt passende – mamma hadde nemlig oppdaget og lest gjennom en utskrift av noen mailer han sendte meg. Jeg innså at hun hadde rett, og avsluttet utvekslingen.

I løpet av de påfølgende femten årene har veldig mye skjedd, både med datamaskinene og med de unge brukerne. Det finnes statlige kampanjer som lærer de unge nettvett. Fjortenåringer i dag vet (i teorien) hva man gjør og ikke gjør med et webcam, de har jo lært det på skolen! Det har ikke mammas generasjon. Det er bare et par år siden mamma gikk på datakurs på jobb, for å bli «e-borger». Hva om hun forveksler meldinger med statusoppdateringer og kommentarer på andres vegger, og i vanvare sender privat informasjon ut i det offentlige rom?

Bzzz, bzzz. Oi, nå ringer hun. Blid som en lerke. Hun var oppe så tidlig, ser jeg, og tenkte hun skulle ta en titt på denne facebooken, og nå har hun meldt seg inn også!

– Ja, jeg ser du har oppgitt meg som din datter, sier jeg.

– Ja! Og nå vil jeg bli venner også! sier mamma.

– Javel, ler jeg.

Etter at jeg har trykket på den røde knappen, trykker jeg på jordklodeknappen og bokmerkeknappen og Facebook og «godkjenn venneforespørsel». Slik blir mamma og jeg venner. Nå kan jeg passe litt på henne, og poke henne i siden om det skulle være kåre på ferde.

DYR(E) ERFARING: For noen. Ikke for meg. Jeg fikk stivkrampesprøyten refundert fordi jeg ble "skadet" på jobb. Dette er visst bare en penn. FOTO: BUDSTIKKA

Jeg var ute og gjorde reportasje på noen kjæledyr. Nusselige krabater, flere av dem, tumlet rundt på gulvet. Jeg er ikke vant med dyr, men jeg følte et visst ansvar for å fremstå verdensvant fordi fotografen var litt skvetten. Så jeg satte meg på gulvet under intervjuet. Mens vi snakket, kom et av kjæledyrene bort og snuste på den uvirksomme venstrehånden. Kjekk og grei journalist strakk frem hånden.

Gnafs!

Før jeg visste ordet av det hadde kjæledyret satt tennene i håndleddet mitt. Det var ikke noe vondt, men dyret fikk skjenn, og jeg fikk et kort, blodrødt risp i huden. Så tenkte jeg ikke noe mer over dette, før fotografen nevnte på veien tilbake til redaksjonen at jeg kanskje burde ta en stivkrampesprøyte.

Det lo jeg av. Jeg lo igjen da enda en kollega mente at dette må man kanskje sprøyte seg for. Så gikk jeg på internett. Hva er egentlig stivkrampe? Jeg guglet stivkrampe og startet hos Wikipedia. Der leste jeg noe som fikk meg til å blåse i resten av researchen og gugle frem ”sykehuset asker og bærum” med en eneste gang. ”Bakterien angriper nervesystemet og gir stive muskler og smertefulle kramper. Det starter med stivhet i kjevene og muskulaturen i ansiktet. Det kan se ut som den syke ler eller hever øyenbrynene.”

Da stivnet fliret mitt. Herregud, så flaut. Slik kunne jeg da ikke gå rundt. Snakk om pinlige sykdommer. Litt som et av de første oppslagene etter at svineinfluensaen kom til Norge i fjor sommer, og en eller annen stakkar som satt i karantene i en boligblokk etter å ha bli smittet på Syden-ferie. Innfelt var bildet av gutten fra ferien, et bilde tatt før han ble syk. Knipset på toga-party. Herregud, så flaut. Jeg vil tro jeg var blant de første på min arbeidsplass som takket ja til svineinfluensavaksine.

Jeg løp fra jobben og rakk fastlegen før stengetid. De lo i resepsjonen da jeg sa hva som hadde skjedd. Jeg gliste også, såre fornøyd med å ha full kontroll over ansiktsmimikken. En dame stakk meg i armen, og jeg ringte tilbake til jobben for å få sendt melding om yrkesskade til nav. I tiden etterpå har jeg mottatt to brev fra etaten vedrørende dette mitt en centimeter lange skrubbsår. Først ved saksbehandlingens start, og igjen da yrkesskaden ble godkjent, slik at jeg kan få refundert vaksinen. Brevet opplyser også at det gjelder særskilte rutiner dersom jeg skulle få behov for logoped som følge av yrkesskaden.