Hvaal Street Journal

DETTE ER SANDVIKSELVA: Men det kunne like gjerne vært en buss, et tog, et treningssenter, E18, kaffebrenneriet, rema rett etter jobb... FOTO: SIDSEL HVAAL/Budstikka

Jeg står og venter på bussen. Det har ennå ikke gått opp for meg hvilken dag det er. Skuldrene svever høyt i kåpa, skjerfet må høyere, for det snør sidelengs, jeg er stiv og treg og kommer dårlig ut i køen. Så er det på’n igjen, jeg spenner kjernemuskulaturen og lårene, forberedt på nok en ufrivillig økt på core-brettet de kaller nummer 252, retning Billingstad.

Men i alle… Der er det jo et ledig sete? Og ett til! Mange ledige seter! Jeg kan ikke bare velge, jeg kan vrake både setet over kulen og setet ved siden av Herr Michelin i full boblehyre. Jeg smiler hele veien til jobb, for nå har jeg forstått at det endelig er mandag, mandag i vinterferien, vinterens beste dag.

Dette er dagen jeg har ventet på! Jeg har ventet i flere uker på dette øyeblikket. Øyeblikket hvor resten av verden endelig slutter å herme etter meg. Februar er en befrielse, særlig er vinterferien en anledning til å slippe skuldrene, vel å merke for oss som ikke tar trenger å følge skolenes ferier.

Nå brytes forbannelsen. Ingenting er lenger som i januar. I januar jobber alle mandag til fredag, åtte til fire. Vi slåss om sitteplassene på bussen, vel å merke uten å se motstanderen i øynene, dette er en uskreven regel, ingen søker øyenkontakt i kollektivtransporten selv om vi står der, side om side som hermetiserte minimais, selv om jeg føler at jeg kjenner disse menneskene jeg aldri har snakket med bedre enn fastlegen min, vi ser hverandre nesten hver dag, han med den store jakka og pocketromanene, hun med det imponerende utvalget høyhælte sko. Og jeg. Og røkla.

I januar skal alle leve nye liv, så det grove brødet er utsolgt. Ingenting gjør meg mer fortvilet enn kaptein sabeltann-brød. Alle skal melde seg inn på treningssenter og trene hver dag, i hvert fall mandager og tirsdager. I garderoben stanger alle i hverandres nakne, dampende bakender. Jeg kan ikke kreme meg med min nye krem uten at jeg også kremer inn sidedamen. Det står mandel på etiketten, den får meg til å tenke på blåsyre. Jeg er i et giftig humør.

Men mandag i vinterferien er jeg filantrop. Så lenge jeg får sitte på bussen, står verden til påske. Jeg gliser så jeg blir tørr på fortennene. Jeg elsker alle, særlig alle dere som har tatt ferie og som nå synkronsvømmer europavei både seks og seksten, opp og ned fjellsidene. Alle dere som leker med livet på varmestuenes toaletter, i snøkladdete slalåmstøvler på flisegulv, vær endelig forsiktige, husk at jeg er glad i dere og unner dere en lang god ferie! Plei dere selv, nå. Hvorfor ikke ta ut noen dager ekstra nå som dere først er der oppe i Hemsedal og på Hafjell?

I mellomtiden skal jeg ta godt vare på Asker og Bærum for dere.

SPISER PENGER: Så flink hun er! Men hvor mye ros kan små barn tåle før de tar skade av det? Ikke vet jeg. Jeg får bare gå etter magefølelsen, og den sier at dette lille barnet (min kusine som satt fotomodell for en Pluss-reportasje i fjor) fortjener ros både for at hun ikke bet i stykker pengen jeg var ansvarlig for, og for sitt skjønne vesen sånn generelt. FOTO: TRINE JØDAL/BUDSTIKKA

Fra telefonsvareren.

– Hei, det er mamma som ringer! Jeg vil bare fortelle at jeg bruker den brusmaskinen SÅ mye. Også må jeg fortelle at vi har bryllupsdag i dag. Jeg fikk en fin ring av pappa, og jeg ble så glad. Hei så lenge!

Det er alt. Meldingen tikker inn bare to minutter etter at vi har lagt på, vi skravlet lenge om dette og hint. Så måtte jeg ta en annen telefon, og da var det visst noe mamma hadde glemt å si meg, så hun la igjen en melding – for å takke for brusmaskinen hun fikk av meg og min samboer til jul. Gaven hun har rost meg for mange ganger allerede.

Jeg synes jeg leser mye om foreldreadferd om dagen. Det pleide vel å hete barneoppdragelse, men nå synes jeg foreldreadferd er et bedre ord, fordi det handler egentlig aller mest om hva foreldrene skal eller ikke skal gjøre – og så følger veloppdragne barn automatisk.

En sentral del av denne debatten er spørsmålet om ros. Skal barna roses? Får våre barn for mye ros? Blir babyen til min venninne blasert og veik av at jeg sier «så flink du er» til ham, når han har lært seg å strekke hendene i været? Fordi å strekke hendene i været ærlig talt er noe de fleste unger kan?

Oftest, når jeg leser de strengeste spaltistene, tar jeg meg selv i å nikke bifallende. Jo, de blir sikkert bortskjemte og ufyselige av all rosen. Jeg må finne på noe annet å si. Når jeg besøker dette barnet igjen, prøver jeg å være oppmerksom og oppmuntrende, men uten å bruke f-ordet, slik som jeg har lest at det skal gjøres.

– Hvor stor er du? Spør mammaen.

Gutten lyser opp, og strekker armene i været.

– Så fl… begynner jeg, men det er ikke lov, jeg må finne på noe annet.

– Hendene i været, ja! Lander jeg på.

Jeg har ikke helt rukket å formere meg selv ennå. Når mine kolleger ved lunsjbordet snakker om sine barn (som spiller Mario-spill), snakker jeg og min (faktisk enda yngre) kollega om den gangen da vi selv spilte Mario-spill. Forrige helg. Så jeg øver meg på andres barn for å bli en korrekt, moderne oppdrager inntil jeg begynner å tenke på min egen oppdragelse, og på hvor bredt jeg smilte da jeg hørte på mobilsvarmeldingen. Vissheten om at jeg kunne våge meg, trompet i hånd, ut på en scene – på juleavslutning (?!) – for å fremføre «Mellom bakkar og berg» og vite at etterpå var det helt sikkert at noen ville si «så flink du var» og ikke bare «vi satt her og hørte på deg» – tror jeg var helt avgjørende.

Vissheten om at det finnes et kjøkkenbord i Asker hvor jeg kan sette meg og vite at jeg vil få støtte, nesten uansett hva jeg har funnet på, er fortsatt en viktig trygghet for meg. Nå spiller jeg lite trompet om dagen, men det hender jeg kommer oppom med en lørdagsavis som jeg gjerne vil vise frem. Også sier de, «Så flink du er», gjerne før de har åpnet avisa.

Det er nok av mennesker som står rede til å sette oss på plass. På en skjør dag kan det være nok å bli nappet i ermet av en brysk bussjåfør som synes jeg er dårlig til å validere Flexus-kortet mitt, til at hodet synker ned i skuldrene.

I anledning morsdagen, og på vegne av alle oss som har vært (eller er) små og usikre, takk til alle dere som synes dét er grunn god nok til å være litt ekstra snill.

FLAMMER: Det var inn i et flammehav av denne typen at jeg kastet mine økonomibøker, den sankthansaftenen i 1999. Det straffet seg.

Sankthansbålet på Hvalstrand knitret allerede livlig. Varmen var så sterk at jeg blunket, men jeg måtte nærmere. På et steinkasts avstand spente jeg armmusklene og kylte en notisblokk og en arbeidsbok i økonomi for videregående skole inn i flammene.

Inntil økonomifaget trådte inn i livet mitt, hadde jeg grått bare tre ganger i min akademiske karriere – først i møte med minus-stykker, siden da jeg måtte lære klokka (særlig ”ti på halv” var en nøtt) og igjen på ungdomsskolen da læreren i mine øyne snudde på flisa og påsto at minus og minus ble pluss.

To ganger minus var imidlertid ingenting sammenlignet med bøllene tilbud, etterspørsel, skatt og feriepenger.

I det arkene løsnet fra ringpermen og flakset i været, dasket jeg hendene fornøyd mot hverandre og følte meg fri.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Min lille hevnakt mot faget jeg avskydde inspirerte de høyere makter til å tvinge meg gjennom enda to (!) obligatoriske introduksjonskurs i økonomi, først i USA og siden i Frankrike, hver gang akkompagnert av like mye gråt og tenners gnidsel – bestått-karakter mot alle odds – og siden lynraskt fortrengt.

Alt jeg lærte har jeg lykkes i å glemme, unntatt ett begrep som i underlig nok klistret seg til hukommelsen: TINSTAAFL.

Det er en forkortelse for ”There is no such thing as a free lunch”.

Alt har en pris. Alt du gjør – eller ikke gjør – koster noe.

En tur på kafé koster både kroner, kalorier og minutter. Den koster meg muligheten til å gå på trening i samme tidsrom.

Når jeg ti-tolv dager på rad glemmer å levere skattekort slik at jeg første måned risikerer å skatte femti prosent og tilslutt pådrar meg gratulasjon som suverent tregest på huset, betaler jeg både i kroner og anseelse.

Ingen overraskelse, kanskje, at jeg syntes det var litt komplisert å levere selvangivelse for selvstendig næringsdrivende sist gang.

Jeg var ganske nær å ta til tårene, faktisk.

Altså skalv hånden ganske mye da jeg åpnet brevet fra kemneren som kom denne uken. Det lå og ventet på meg etter ferien min, en rimelig hemningsløs shoppingtur i USA, hvordan den mastercardregningen vil se ut hadde jeg ikke en gang orket å tenke på.

Før nå!

Tusenvis av kroner igjen på skatten!

Det var som om en usynlig hånd strøk meg over kinnet. To minus ble pluss. Nå skal ikke jeg påstå at dette var en gratis lunsj.

Jeg påstår at det er bedre enn en gratis lunsj. Og om det ikke er en lys Sankthansaften verdig, så er det i hvert fall bra nære et januarsalg.

STOPP EN HAL: At lyset er gått, betyr ikke at ingen er hjemme.

Det er mørke rom i alle hus, lærte vi på journalistutdanningen. Dette var også tittelen på én av lærebøkene våre som stadig sto på pensumlisten. Ganske straks var journaliststudentene på vill ferd gjennom alle de norske hus, på jakt etter disse mørke rommene. Aller helst skulle vi smelle neven i bryteren akkurat i det en eller annen litt for nyrik pamp forsøkte å snike seg gjennom sitt dunkle kontorlandskap – mot makulatoren – med favnen full av hemmeligstemplede papirer.

Og så skulle vi rope ”Stopp en hal!” og skrive ned hele greia på en slik måte som sikret det som den gang ble foreholdt oss som den uuoppnåelige drømmen, den ultimate happy ending for en journalist – fast ansettelse.

Selv har jeg vært fast ansatt i Budstikka i halvannet år, og i dag kan jeg røpe at jeg har oppdaget mengder av mørke rom. De mørke rommene finnes i bedrifter som Mesta, Bravida, Otera, og Accenture. For å nevne noen.

Felles for disse er to ting. For det første er de relativt nystartede eller nylig overhalte bedrifter. For det andre har alle den samme typen moderne navn som betyr ingenting. Det er ikke bare det faktum at jeg må lukke øynene i frustrasjon hver gang jeg ser et slikt navn som gjør at rommet blir mørkt. Disse navnene er bare så teite at jeg mistenker at ingen i disse navnedrodlegruppene har omløp nok til å forstå hvordan en lysbryter brukes.

Ett av dem så jeg omtalt for første gang i går, da jeg leste Arnestedet på baksiden av Budstikka, som jeg alltid gjør. Under overskriften ”Skjev stolpe” (ved Randersgården) lovet altså en avdelingsleder i Otera at de skulle komme og reparere. Men hva er Otera?

Etter at de statlige monopolene på kjøtt og meieriprodukter ble opphevet, kom Gilde og Tine. Disse forløperne, irriterende på hver sin måte, hadde i hvert fall med en slags forbindelse til henholdsvis festspise og matboks. Og Telenor, med både ”tele” og ”nor”, men som (trolig blindet av gjenskinnet fra Jon Bings folieblanke månedrakt, Jon Bing, der altså, og ikke Tor Åge Bringsværd) dundret i fella med det hinsides idiotiske ”vi kaller det flyt”. Hva! Da! Kaller dere! Flyt!

Stopp en hal, nå! Hva er det i navnet Bravida som sier noe om elektro og VVS?

Og Nav! Hva er Nav! Ordbok.no svarer ”midtblokk på hjul”. I utformingen sto de trebokstavene for ”Ny arbeids- og velferdsforvaltning”, men da sammenføyningen først var et faktum, bestemte Sjefen for det hele at bokstavene ikke skulle «stå for noe». Nei, nå blir det mørkt rundt meg igjen.

Selve etaten Nav er en miks av de tidligere – og langt mer begripelige – aetat, trygdeetaten og sosialkontoret. Og selv om jeg forstår at det var greit å droppe Andersen-navnet etter Enron-skandalen – hvorfor ikke ”Accenture consulting”?

Dette er jålenavn. Smakenavn. Gjøre-seg-mer-mystisk-og-viktig-enn-man-er-navn. Eller dekknavn? For å gjemme seg vekk når jeg og du har fått et problem? For hvordan i all verden skal jeg kunne vite at det er mannen med Otera-vest på ryggen jeg skal huke tak i når lyktestolpen truer med å ramle inn i hagen min?

Jeg kunne like gjerne ringe og brøle i røret til konsulentselskapet Mast (adresse i Drammen), Mast eiendom (Bekkjarvik), eller investeringsselskapet Stolpe AS i Kongsvinger. Eller, enda mer forlokkende, selskapet ”No problem”. Hadde det ikke vært for at de har adresse 6315 Innfjorden. Og bare tilbyr oversetter- og tolketjenester.

Eller – stopp en hal.

Det er jo akkurat det jeg trenger.

SNØFNUGG: Disse unge ballettdanserne later som de er snø. Bildet er fra Kristine Glennes Ballettskoles oppsetning av Nøtteknekkeren, som jeg var så heldig å få oppleve sist fredag. Bare for ordens skyld: Jeg tror disse barna er klink edru.

Før det nye året må alt det gamle ta slutt. Myriader av meterlange skolebarn gjør sitt beste for å ligne overvektige overnaturlige rødkledde rødmussede gamlinger med spisse luer. Dette får foreldreflokken til å gråte av glede.

La barn være barn, sier man, men virkelig fornøyde er vi ikke før ungene ser ut som noe helt annet enn det de er. For eksempel nisser på skoleavslutning, med blanke roser i kinnene, tegnet opp mors leppestift. Lømmelbarna får sideskill og nystrøken skjorte. De trøtte barna får intravenøsposer med sukker, og de ville barna får dvd med tegnefilm i julekalenderen. Ja, vi store får leke oss, også. Det er bare noen dager siden vi ble bombardert med tilbud om å klipse på oss klovneneser for å spille gavmilde.

Du skal ikke skue hunden på hårene, sier man også. Unntatt fortelleren i klassens julespill, ham kan vi skue på hårene. Noen unger er au naturell på sine små halser. Min lillebror nektet gjennom hele sin oppvekst å kle seg ut, selv ikke til skoleteateret. Han var den evige fortelleren som slapp med å skifte til penskjorte, ønske velkommen og trekke seg tilbake med verdighet.

Det var det jeg skulle gjort. Mang en gang har jeg fundert over hva som kan ha gått galt med castingen det året første klasse på Solberg skole satte opp et eller annet eventyr satt i skogen. Hvem var det som ga klassens største barn rollen som bokfink? Jeg var sikkert to hoder høyere enn han som spilte solen! Senere, i et Truman-show-aktig drama satt i en kunstig verden en gang i fremtiden, fikk jeg spille gammel kvinne. Mulig jeg gikk litt vel opp i rollen min, for jeg gjorde som eldre damer gjør – jeg glemte en hel side med replikker – uten at noen merket det. Ikke en gang jeg selv, før etter opptredenen. Jeg vil tro jeg gjorde et utslettelig inntrykk på publikum.

Jeg skulle ha lært av min studiekamerat, som droppet balletten etter andre juleforestilling, da hun så hvor kurven bar. Første året fikk hun rollen som dansende diamant. Andre året måtte hun spille pølse.

God jul.