DETTE ER SANDVIKSELVA: Men det kunne like gjerne vært en buss, et tog, et treningssenter, E18, kaffebrenneriet, rema rett etter jobb... FOTO: SIDSEL HVAAL/Budstikka

Jeg står og venter på bussen. Det har ennå ikke gått opp for meg hvilken dag det er. Skuldrene svever høyt i kåpa, skjerfet må høyere, for det snør sidelengs, jeg er stiv og treg og kommer dårlig ut i køen. Så er det på’n igjen, jeg spenner kjernemuskulaturen og lårene, forberedt på nok en ufrivillig økt på core-brettet de kaller nummer 252, retning Billingstad.

Men i alle… Der er det jo et ledig sete? Og ett til! Mange ledige seter! Jeg kan ikke bare velge, jeg kan vrake både setet over kulen og setet ved siden av Herr Michelin i full boblehyre. Jeg smiler hele veien til jobb, for nå har jeg forstått at det endelig er mandag, mandag i vinterferien, vinterens beste dag.

Dette er dagen jeg har ventet på! Jeg har ventet i flere uker på dette øyeblikket. Øyeblikket hvor resten av verden endelig slutter å herme etter meg. Februar er en befrielse, særlig er vinterferien en anledning til å slippe skuldrene, vel å merke for oss som ikke tar trenger å følge skolenes ferier.

Nå brytes forbannelsen. Ingenting er lenger som i januar. I januar jobber alle mandag til fredag, åtte til fire. Vi slåss om sitteplassene på bussen, vel å merke uten å se motstanderen i øynene, dette er en uskreven regel, ingen søker øyenkontakt i kollektivtransporten selv om vi står der, side om side som hermetiserte minimais, selv om jeg føler at jeg kjenner disse menneskene jeg aldri har snakket med bedre enn fastlegen min, vi ser hverandre nesten hver dag, han med den store jakka og pocketromanene, hun med det imponerende utvalget høyhælte sko. Og jeg. Og røkla.

I januar skal alle leve nye liv, så det grove brødet er utsolgt. Ingenting gjør meg mer fortvilet enn kaptein sabeltann-brød. Alle skal melde seg inn på treningssenter og trene hver dag, i hvert fall mandager og tirsdager. I garderoben stanger alle i hverandres nakne, dampende bakender. Jeg kan ikke kreme meg med min nye krem uten at jeg også kremer inn sidedamen. Det står mandel på etiketten, den får meg til å tenke på blåsyre. Jeg er i et giftig humør.

Men mandag i vinterferien er jeg filantrop. Så lenge jeg får sitte på bussen, står verden til påske. Jeg gliser så jeg blir tørr på fortennene. Jeg elsker alle, særlig alle dere som har tatt ferie og som nå synkronsvømmer europavei både seks og seksten, opp og ned fjellsidene. Alle dere som leker med livet på varmestuenes toaletter, i snøkladdete slalåmstøvler på flisegulv, vær endelig forsiktige, husk at jeg er glad i dere og unner dere en lang god ferie! Plei dere selv, nå. Hvorfor ikke ta ut noen dager ekstra nå som dere først er der oppe i Hemsedal og på Hafjell?

I mellomtiden skal jeg ta godt vare på Asker og Bærum for dere.