RETT SKAL VÆRE RETT: Jeg fikk nydelige blomster. Ikke disse. Disse er salig Erik Bye sine.

Herregud, vet du hva. I går feiret jeg og min samboer at vi har vært kjærester i ti år. For å si det sånn: Vi tok kvelden skikkelig tidlig.

Blunk, blunk.

Du vil høre detaljene?

Klart du  kan.

Jo, vi hadde planlagt pitabrød til middag, nemlig. Det liker vi begge godt. Og han ringte meg på veien hjem.

- Du, jeg har en underlig synsutglidning, sa han.

- Jeg har en svart flekk midt i blikket mitt. Men det går bra. Jeg kommer nå.

Like etter kom han hjem. Han satte fra seg en bukettformet pakke innenfor døra og gikk rett til stuen og slukket alle lys.

- Jeg tror jeg må legge meg litt nedpå før middag.

Det må da være minst ti år siden sist han hadde migrene. Kan det være? Også i kveld?!

Jeg lukket meg inne på kjøkkenet, hakket grønnsaker, ristet brød, stekte kjøttdeig, og bar det hele ut til spisebordet. Pakket ut 14 langstilkede røde roser. Jeg dekket på to tallerkener, to glass, to servietter, og tente stearinlys. Alt klart til romantisk jubileumsmiddag.

Han lå fortsatt urørlig på sofaen.

- Nå er det middag, lokket jeg.

Med møye stavret han seg på beina og over til middagsbordet.

Han danderte en slunken pita, satte tennene i den, pustet tungt, støttet pannen mot hånden med brødet, men sa ingenting. Det var bare å føyse ham tilbake over i sofaen. Denne gangen med den røde bøtta.

Selv vendte jeg tilbake til pitabrødene. I skinnet fra stearinlysene åt jeg pitabrød alene. Hans brød, med det ene tannmerket, ble liggende på tallerknen. Jeg hentet en bok om en gutt som mister familien sin i et forlis på Indiahavet og deretter må tilbringe ukesvis alene i en livbåt sammen med en sulten tiger.

Jeg minnet meg selv på hvem det egentlig var synd på, og at jeg tross alt satt der uten tiger.

Halv åtte leide jeg ham i seng, pakket ham inn og slukket lysene. Så ryddet jeg vekk maten, pakket hans pitabrød inn i plastfolie, vasket opp, og sovnet selv en time senere.

Det var kanskje tiårets minst romantiske kveld.

Med mulig unntak for den kvelden i forrige uke, da jeg kastet opp på bursdagen hans.



DET ER JO SÅNN: Det blir så sabla lett grisete, alt hvitt. FOTO: TORE GURIBY

I løpet av det siste året har jeg hatt gleden av å oppleve Vidar Lønn-Arnesen (Jar) og Philip Kruse (Snarøya) i aksjon ikke mindre enn tre ganger med deres Da Capo-show. Som det fremgår av showets tittel, dreier det seg om å fremføre gamle greier om igjen. Og det gjelder ikke bare «Nidelven» og «Nummer 44». Hver gang drar de også samme vits. Eller, det er Philip som drar vitsen når Vidar kommer på scenen med sin røde blazer, den originale Da Capo-jakken. Da sier han at Vidar minner ham på en historie om en eller annen spesielt tapper general som er reist i krigen. Når det begynner å røyne på for generalens side, tilkaller han sin tjener.

– Tjener! Hent min røde jakke, befaler han.

Offiserene rundt ham stusser. Hva skal generalen med den røde jakken? Jo, må de vite, dette er et strategisk grep. Generalen skal bære sin røde jakke slik at ingen kan se det når han blir truffet og begynner å blø, og så skal han bare kjempe videre så lenge han kan med hodet hevet, til fiendens forundring og fortvilelse.

Da får en av de andre offiserene en lys idé.

– Tjener! ropte han.

– Hent mine brune bukser!

Ved dette brøler eldresentrene av latter. Jeg òg. Første, andre, tredje gang.

Men ikke når jeg ligger langflat på gulvet og støvsuger det hvite teppet. Ligger, ja. Suger og pirker og gnukker og røsker løs nuppene og gransker noen store gråbrune felt i dette relativt nye, for svarte, hvite teppet.

Dette er jo helt dust. Som hvit lindress på barn i hageselskap. Som å sette seg ved siden av han som har vært på fjelltur i strålende påskesol de tre siste ukene mens du har sittet på kontoret og snikspist konfekt. Som å få en norsklærer til bords i et selskap og åpne samtalen med «Har du bestilt sommerferien enda, eller?»

Her går det jo faktisk nesten ikke an å ha folk på besøk. Folk kommer til å snakke. Hva ville generalen ha gjort? Denne julen står slaget om spaghettisausen og sjokoladesponet, og det skal jeg vinne.

Når kjæresten kommer til sofaen vipper jeg opp datamaskinen og klikker meg inn på hjemmesidene til et stort varehus. Jeg legger pekeren på et grått langhåret teppe.

– Se her. Det er dette jeg ønsker meg til jul. Oppi her kan vi skjule hva som helst. Ingen kommer til å ane noe.

HOS TANNLEGEN: Hos min supre tannlege får jeg lov til å fotografere mens han holder på. Det betyr ikke at jeg slapper spesielt godt av i stolen... men jeg prøver. SELVPORTRETT: SIDSEL HVAAL

Det er bare et lite hull, men det sitter langt nede og mellom to jeksler. Så der ligger jeg, skråflat, gaper og kan ikke annet, på kontoret til min snille, gode tannlege på Lenken i Asker.

Brzpp-brzpp! sier boret.

Brzzzzzziiii!

Hendene skulle ligge avslappet over magen. Det var slik jeg la dem fra seg. Men annethvert minutt må jeg likevel bende fingrene fra hverandre, kalde og klamme, etter at de uten mitt samtykke har foldet seg som i beinhard bønn.

Ikke det at jeg er redd. Det er bare den lyden. Som en bitteliten racerbil ute av kontroll på vei ned jekslene mot det myke, forsvarsløse tannkjøttet.

Brzzzzziiiiiom! Brzzziiiom!

Jeg kan ikke prate så mye. Det er nok tannlegen vant til. Han ordner opp på egen hånd.

Nå er jeg ferdig med å bore. Aprilsnarr! Vi er ikke ferdige likevel. Det er den morsomste spøken vi tannleger kan holde på med, forteller han.

Alle yrker har sin humor. Finansfolk jeg kjenner sier ikke ”prosit” når de nyser, men ”profitt”.

En gang møtte jeg en heismontør som fortalte meg en heisvits. Den var sånn: ”Hvordan går det, jo takk, det går litt opp og ned”. Datagutter ler av tegneserier hvor en mann ber en annen hente en brødskive til ham, men får nei. Så sier han ”sudo hent en brødskive til meg”, og da må den andre adlyde. Sudo er en linux-kommando som er kort for ”superuser do” og betyr ”kongen befaler”.

Vi journalister ler av skrivefeil. Her i Budstikka har vi en stavekontroll som heter Tansa. Den insisterer naturlig nok på å rette Hestehovens latinske navn, ”Tussilago Farfara”, til ”Tussilago Farfaren”. Da ler jeg så jeg gråter. En annen gang skulle jeg gjengi en boktittel, ”Living With Settlers” til en tekst om Midtøsten. Mener du ikke ”Living With Setters”? spurte Tansa. Da var jeg fristet til å trykke ja, ettersom setteren er slik en populær hund i Budstikkas nedslagsfelt.

Tannlegevitsen er rett nok ganske morsom, men det er vanskelig å le særlig hjertelig i en sådan stund. Boringen tar omsider slutt, og tannlegen gjør klart til å fylle hullet. Rundt jekselen fester han et minitønnebånd med en lang stang som presser mot munnviken og drar den langt ut og opp. Nå smiler jeg enten jeg vil eller ei. Så stirrer jeg bent inn i tannlegelampen, spesialdesignet for sitt bruk med speilflater som hindrer at pasienten blir blendet. Jeg er så nær at jeg kan lese lampemerket.

Den heter ”DELIGHT”.

JODA: Det er helt sant. Den heter "Delight". FOTO: SIDSEL HVAAL

NULL MUFFENS HER: Tvert om, dette er trinn 1 på vei mot klassikeren "Havregrøt surprise". FOTO: SIDSEL HVAAL

Når man er barnløs kvinne i en viss alder, la oss si 28, som nettopp har lagt på seg litt, la oss si en fem-seks kilo, må man tåle en del granskende blikk og spøkefulle kommentarer. En del setninger som tidligere begynte med ”hvis”, begynner nå med ”når”. Folk tisker hvis jeg velger farris. Sånn er det bare. Det gjør ingenting. Jeg tåler steken. Men da vil jeg også være med på leken.

Jeg har oppdaget at en del andre avdelinger her på huset sirkulerer mye snop. De baker og står i. De reiser og kommer tilbake med vingummi. Etter halloween var det jaggu en som tok med det godteriet hun tydeligvis ikke ville at hennes egne barn skulle trykke i seg. Kunne vi hjelpe. Overvekt og dårlig tannhelse blant små barn er alvorlige problemer. Klart vi kan. Vi i lokalavisen tar vårt samfunnsansvar på alvor. Nam, nam.

Også på vegne av min egen gruppe har jeg lenge hatt ambisjoner om et høyere sukkerforbruk. På hjemmebane har jeg allerede for lengst gjennomført opptrappingsplanen.

Så i et ledig øyeblikk onsdag kveld visper jeg sammen en røre for sjokolademuffins. Jeg pakker dem ned i en plastboks og videre ned i veska. Onsdag kveld tar jeg for gitt at vi skal ha avdelingsmøte neste formiddag, men tidlig torsdag morgen er jeg plutselig ikke så sikker lenger. Skal vi egentlig ha møte? Kommer jeg til å brenne inne med muffinsene? Enda så fornøyd jeg har vært med å kunne shoppe nye bukser til meg selv, blir jeg engstelig ved tanken på å være alene i samme rom som 16 sjokolademuffins. På bussholdeplassen begynner jeg å tekste sjefen min. Jeg bør uansett klare å si fra at jeg er litt sen.

”Hei, jeg surret det litt til for meg og er nok ikke på plass før halv. Men skal vi ha møte i dag?”

Jeg nøler før jeg fortsetter. Hvor mye skal jeg røpe? Jeg vil at muffinsene skal være en overraskelse.

”Jeg har noe jeg vil dele med dere,” legger jeg til.

Uten å fortelle hva det er jeg vil dele.

Så kniser jeg hele veien til Billingstadsletta.

I kontorlandskapet kunngjør sjefen for de andre at jeg har bedt om et møte. Vi presser oss inn i et lite møterom alle sammen. Sjefen sier lurt at hun tror hun vet hva dette handler om. Så jeg smiler lurt jeg også, men sier ingenting før vi er inne på møterommet og har lukket døren bak oss. Da trekker jeg plastboksen opp av veska.

- Muffins!

Det var kanskje teit. Unnskyld. Jeg bare klarte ikke å la være.

ALLTID PÅ MAKS: I Sandvikarevyen 2010 spilte Eirik Vågeskår knappen som snakker med store bokstaver. FOTO: JOHANNE THORSETH/BUDSTIKKA

Den rødgrønne jordbærlua hopper knapt en meter over bakken. Barnet er så lite at det ikke kan prate rent. Hun utstøter bare desperate, stakkato lyder.

Men de utstrakte armene som veiver opp mot parkeringsautomaten utenfor Kiwi i Sandvika er ikke til å ta feil av.

Jenta vil TRYKKE PÅ KNAPPEN.

TRYKKE PÅ KNAPPEN.

NÅ, MAMMA.

Jeg rager minst fem hoder over jenta. Hvis jeg vil, kan jeg trykke på knappen og få parkeringslapp både én og to ganger. Selv om jeg allerede har parkert gratis under Rådhusbroa. Ingen kommer til å si noe.

Jeg kan trykke på knapper dagen lang. Sant å si er det vel det jeg får betalt for å gjøre – jeg trykker og trykker og trykker på knapper, slik at det kommer en masse lapper ut av maskinen hver lørdag. Jeg skal medgi at det er litt magisk. Jeg trykker på en knapp her, og du, som jeg kanskje aldri har møtt, leser ordene mine der du sitter. Jeg kan trykke på knappene dine også. ”Syklister er hensynsløse”, kan jeg skrive. Eller ”bilister burde betale ti ganger så mye i bomavgift”.

Hadde jeg kunnet, ville jeg tatt meg en tur ut i den skrå høstsola isteden. Hver ettermiddag gleder jeg meg over noen timers fri fra knappene, hvor jeg aller helst ikke løfter en finger. Sånn er det vel. Alle med slett hår vil ha krøller, og så videre. Og barnet har så liten makt, så himmelhøye ambisjoner, og så fortvilende korte armer. Det er kun for presidenter og småunger at resten av verden blekner bare de kan få makt over den ene knappen.

Jenta med jordbærlua kommer først frem til automaten. Hun blir stående og trippe med armene i været i et helt ulidelig kjempelangt sekund før moren kommer etter.

Den voksne kvinnen griper barnet under armene og heiser henne opp. Den tynne fingeren gir nesten etter mot knappen, men det blir parkeringslapp til slutt.

Ett øyeblikk kan ikke det barnet bli lykkeligere.

Men bare vent, lille venn. Rett der borte har de automatiske skyvedører.

HVORFOR? Dette er et hull i veggen i Trekantens parkeringshus i Asker sentrum. Sirlig danderte tomme vodkaflasker. Jeg skjønner ingenting.

Rart 2: Julepynt i butikkene 15. oktober.

ALLEREDE? Er det virkelig så lukrativt å pushe julepynt at man har startet allerede 15. oktober? Jeg skjønner ingenting.

Rart 3:  Data-alderen på dynga

LOPPEMARKED: På Risenga-loppis er "Data" blitt en egen kategori! Er det flere enn meg som husker "data-alderen" brukt som synonym til "den umåtelig lovende fremtiden"?

KIRKEGÅRD: Så det er hit printerne kommer for å dø. Markedet for avlagte printere må da være svært begrenset?

ÅPENBART: Vassen, flekkvarm mat er ut

ISJ: Til slutt en sak jeg ikke var overrasket over å finne ut at noen ikke lenger ville ha: "Mortensens store kokebok for mikrobølgeovn". Hva skal man med den når "Hvaals lille mikrokokebok" er så lett tilgjengelig - her kommer den i sin helhet: Mikro'n er til gryterettrester og ferdig med det.

HVORFOR ER DET SÅ VANSKELIG? Alt jeg ønsker meg er et romslig hus, billig, sentralt og vakkert beliggende, klart til innflytting. Er det så mye å be om? SKJERMDUMP FRA FINN.NO

En helg i september biter jeg på agnet igjen. Huset ligger så høyt og fint på grensa mellom Asker og Bærum, kort til jobben, i hvert fall til min, riktignok litt sånn i øvre prisklasse, men det ser jo levelig ut, dette her? Vi må jo ikke pusse opp alt før vi flytter inn?

Er dette vårt drømmehus?

Vi stikker på visning.

Det er hett på visning i Asker og Bærum for tiden. Ikke bare fordi vi går tett-i-tett med ytterjakken på, mens peisene knitrer livlig for å vise at de kan. Folka er ville i blikket. De kommer med baby på armen og penn i skjortelomma, klare til å signere, eller stikke ut øynene på oss andre, eller bare for å skrive seg opp på lista, hva vet jeg.

I det samme jeg går ut av bilen foran huset, skjønner jeg det ikke. Men det gjør jeg når jeg kommer inn. Oi – oi – oi. Her lukter det… hva i all verden lukter det her? Firkantede skygger på veggene viser hvor maleriene har hengt. Jeg så ikke alt dette på prospektet, en høyglanset innbundet nydelig sak med svære proffe og innmari flatterende fotografier. Det burde vært luktfoto i prospekter, sånn som fulgte med i Donaldbladene før i tiden, sånne rugler man skrapte på med neglene og snuste på, og så luktet det sitron og kokos. Eller muggsopp og sigarettrøyk. Vinduet på soverommet er umulig å åpne. Oi – oi – oi. Gulvet er… Oi! og veggene … Og kanskje taket… hva er dette for slags sprekker i muren, egentlig?

Alt må tas, sier megleren blidt, en kjekk ung mann med et strålende smil.

- Vi liker beliggenheten, forteller jeg, men prisen virker litt høy.

- Vi tror ikke vi får fem to for det, altså, sier megleren.

Når han sier det sånn glemmer man liksom hvor mange nuller som følger på den toer’n.

- Neeeinei, sier jeg, verdensvant.

Men det er jo det dere gjør, tenker jeg. Det er jo det det står.

Eller mener han at han tror han får mer? Fem fem? Seks?

Vi debriefer over middagsbordet. Nå som vi sitter, har vi bedre tid til å lese glansbildeboka. Prospektet inkluderer en kopi av et gammelt skrivemaskinskrevet dokument. Fanken, det huset er eldgammelt også. Samboeren min leser teksten høyt.

- ”Her må ikke drives hønseri”.

- Ja, men da driter vi i det, sier jeg.

RIKTIG, LILLE MARK: Det er farlig på fortauet. Bedre i grøfta. FOTO: SIDSEL HVAAL

Søndag kveld en gang etter ti spaserer jeg og mine gamle venner fra henholdsvis Ånnerud, Vakås og Solberg hjem fra trivelig middagsselskap. Ordentlig konvekse er vi blitt i løpet av aftenen, så det er godt å få rugget av seg noen av kaloriene før sengetid. Særlig for meg, jeg har vært i bryllup i Arendal og kjørt tur-retur i liten, gammel bil på E18.

Høsten er kommet, men bladene henger fortsatt tett under gatelyktene og gjør det ekstra mørkt nede på bakken hos oss, selv om den våte bakken reflekterer litt lys.

Så dundrer bussen der nede på hovedveien. Ånnerud og Vakås spurter som gærne.

Nå er vi bare to.

Det er godt å være to, men det er bare venninnen fra Solberg som innrømmer det.

- Jeg liker ikke å gå alene hjem når det er mørkt, sier Solberg.

- Jeg tenker ikke så mye på det, sier jeg.

- Det hender jeg velger å gå midt i veien istedenfor på fortauet, sier Solberg.

- Å. Du mener… for å ikke bevege deg for nærme portrommene og sånn?

Dette begynner å bli uhyggelig.

- Særlig ville jeg ikke valgt denne veien, fortsetter Solberg.

Jo, akkurat her er det spesielt mørkt. Vi kunne gått ett hakk lenger ned og nærmere bilene. Ja, vi kunne jo gått på veien.

- Du er så liten, og lettere å plukke opp og bære med seg enn meg, prøver jeg.

- Jeg tror ikke det har så mye å si, sier Solberg alvorlig.

Jeg grøsser.

Ved fotgjengerovergangen trykker jeg på knappen, men ingen av oss gidder å vente, det er minst tjue meter opp til bilene, så vi løper over gata på rødt.

Jeg svinger inn porten, jogger bortetter steinhellene, det gjelder å gjøre noe aktivt mens man kan, for neste helg skal jeg fly utenlands, reke gatelangs i en fremmed by, spise fet mat og drikke øl. Jeg spretter opp den gamle trappa, den er slimete av grønske.

Jeg smekker inngangsdøren bak meg og går opp i annen etasje. Hele trappetilbygget i det eldgamle trehuset siger mot høyre. Gjennom kjøkkenet registrerer jeg at røykvarsleren fortsatt ligger på demontert på kommoden etter at jeg stekte kjøtt litt for godt for noen dager siden, men det er så innmari langt opp til taket. Inne på soverommet dytter jeg opp vinduet, men før jeg trekker for gardinene blir jeg stående. Jeg betrakter nattemørket utenfor.

Et eller annet sted der ute sitter en statistiker og ler av meg.

RIM: Lim, stim. Frost, post. Høst, trøst.

I går gikk jeg rundt og viftet med fingrene og gledet meg over at det fortsatt var varmt nok til gå uten votter.

I dag var det slutt.

I morges plukket jeg med meg både hansker og lue. Jeg har til og med tatt i en isskrape for aller første gang i høst, og da jeg kjørte gjennom Asker sentrum senere på morgenen, oppdaget jeg den hvite ståpelsen på gress og kløver.

Tiden har kommet for rim. Nå er det høst. Høst, løst, sporløst, håpløst, ugjenkallelig slutt på sommeren. Fra nå av blir det bare verre. Jeg hadde ingen trøst.

Men det hadde tannlegen! Det er en hyggelig og positiv mann, det. Han var full av superlativer, der han sto og betraktet tennene mine.

- Du har altså en once-in-a-lifetime-fylling. Det er sjelden vi ser så store fyllinger i din generasjon, skrøt han.

Eller hva han gjorde. Han smilte, i hvert fall. Tror jeg.

- …hå hint, takket jeg, med munnen full av fingre og slimsugere.

- Den er veldig pent utført også, det er ikke lett å jobbe på den dybden, la han til.

Jeg fikk se røntgenbildet. På lysveggen er den gamle fyllingen like stor som en knyttneve, den er lysende hvit. På nabotannen skimter tannlegen et mørkere felt, og det skal jeg bore, men ikke før i november, og før jeg gikk fikk jeg gul  fluorkrem med banansmak på tennene, og den var så god at jeg skrapte av og spiste små biter i løpet av morgenen.

IKKE OVERALT: Dette er en nordvestlig spesialitet som du kan blåse i å spørre etter i kiosken på Hvalstrand. FOTO: SIDSEL HVAAL

Jeg griper anledningen til å fortelle en av mine favoritthistorier. Faktisk forteller jeg denne så ofte at den fungerer som en slags lignelse i mitt liv, særlig når jeg drøfter noe som har med markedsføring eller økonomi å gjøre.

Skoleåret 1999-2000 bodde jeg, min lillebror og mine foreldre i Texas. Dette var en stor utenlandsopplevelse, men vi hadde jo også tidligere reist en god del i Europa. For eksempel hadde vi sommeren 1997 kjørt bil fra Asker til Italia og tilbake igjen.

Uansett var dette vårt første virkelig lange utenlandsopphold. Det var såpass at vi tok i mot endel besøkende i løpet av året. Blant annet kom farmor på besøk, og da reiste vi til New Orleans en gang på vårparten.

Der var det dårlig vær. Vi trasket litt gatelangs, men endte på en elvebåt med tak – og kiosk. En bitteliten kiosk med to typer potetgull i et stativ, vannkoker, teposer og kaffetrakter, et kjøleskap med brus.

Det er når vi står i køen til denne bittelille kiosken at lillebror (13) blir besatt av tanken på en drikk han fikk servert på et obskurt fjellhotell i Sveits den gangen i 1997. Kald kakao! Det var akkurat som varm kakao, bare at den var kald. Det var ikke bare sjokolademelk heller, det var kakao kokt opp og kjølt ned. Aldri før og aldri siden har lillebror smakt denne drikken, men nå, på elvebåten i New Orleans, vil han gjerne bestille kald kakao.

Det vil si, han vil at jeg bestiller kald kakao fra kiosken, for han føler seg ikke helt trygg på engelsken selv.

- Spør om de har kald kakao, beordrer han.

- Hæ?

- Spør om de har kald kakao, sånn som jeg fikk i Sveits.

- Nei, men de har jo ikke det. Du ser jo hva de har!

Lillebror gir seg ikke. Han vil ha kald kakao. Jeg må spørre for ham.

Jeg gir meg.

- Do you have cold cocoa, spør jeg gutten bak disken.

Han skjønner selvsagt ikke hva jeg snakker om. Jeg lukker øynene et millisekund før jeg forklarer.

- It’s like hot chocolate. But it’s cold, forklarer jeg og føler meg idiotisk.

- Eh… Vi har kaffe og te og cola og sprite, svarer gutten, og gestikulerer bak seg mot (maks ti!) ulike produkter.

Vi kjøpte hver vår brus.

Men i dag har jeg altså vært en tur ute på internettet og funnet en fem stegs-oppskrift til kald kakao, ettersom jeg er rimelig brennsikker på at du ikke får kjøpt dette noe sted i Asker eller Bærum heller.

Den er til deg, lillebror. Håper den smaker.