NSB-uhellet i Vestfold til tross, pressens egne skylapper med påfølgende avsporing var den alvorligste hendelsen
i nyhetsbildet denne uken.
Det må ha vært en uke full av sjelekvaler for Vollen-mannen, VGs ansvarlige redaktør Torry Pedersen, og kollega John Arne Marcussen i Dagbladet. Skulle de avsløre identiteten til bistandsadvokaten som lekket bilder og dokumenter fra Utøya til pressen? Og samtidig – om enn indirekte – røpe sin egen kilde?
De valgte å la det være.
Neppe noen klok beslutning, i det lange løp.
I årtier har VG og Dagbladet knivet. Først om å være størst, siden om å være først. På papir er de hektet av. VG er ikke lenger «Norges største» og Dagbladet oftere bakpå enn «alltid foran». Kanskje ingen tilfeldighet. Mye kan forklares med nye medievaner, for lite tid og for mye papir i kjelleren, men ikke alt.
Skal du lykkes i mediebransjen – også på nett, må du ha tillit. Selvtillit og andres tillit. Å møte seg selv i døra, spesielt med buksa nede, er sjelden bra for noen av delene. Nordmenn er kresne mediekonsumenter, og liker ikke å bli holdt utenfor. VG er i dag Norges største nettavis, med Dagbladet halsende etter. Det er krevende å forsvare slike posisjoner.
Avisredaktører har gjerne en viss trening i diplomati og pedagogikk. Jeg tviler likevel på at Pedersen og Marcussen er i stand til å forklare leserne – kanskje også egne medarbeidere – hvorfor de valgte å fortie det navnet resten av norsk presse publiserte med krigstyper. Hvorfor de valgte å være sist når de med noen tastetrykk kunne vært først. Hvorfor det er greit å publisere en lekkasje, men ikke navnet på lekkeren. Hvorfor man skal være taus om hvem som har brutt taushetsplikten. Hvorfor pressen krever åpenhet rundt alt annet enn sine egne kilder.
For all del, kildevernet er en bærebjelke i all journalistikk. Mange gode og viktige avissaker ville aldri sett dagens lys om kildene ikke var trygge på at de forble anonyme. På mange måter er skjulte kilder et viktig bidrag til åpenhet og demokrati. De fleste journalister og redaktører går heller i fengsel enn å avsløre en kilde.
Men, det er noen men i denne saken.
Pressen har også andre oppgaver enn å beskytte sine kilder. Blant annet pålegger Vær varsom-plakaten pressen å ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan påvirke ofre og pårørende; i dette tilfellet overlevende og etterlatte. For ikke å snakke om pressens overordnede oppgave som formidler av informasjon.
Ingen har bedt VG og Dagbladet avsløre sin kilde.
Derimot lurer mange på hvorfor de to mediene – som de eneste – unnlot å fortelle hvilken advokat som var under etterforskning. Har VG og Dagbladet rett – mens alle andre tar feil – i at saken ikke er viktig og advokatens navn derfor uten betydning?
Eller er det faktisk omvendt?
Svaret er temmelig opplagt.
I enhver annen sak ville selvfølgelig VG og Dagbladet publisert advokatens navn. Før noen andre, om det hadde vært mulig. I sin iver etter å beskytte kilden for enhver pris, har de sviktet sin informasjonsplikt. Om forsømmelsen var verdt prisen, vil kun tiden kunne vise. Det paradoksale er at VG og Dagbladet, ved å fortie navnet, bekreftet advokatens identitet tydeligere enn alle de mediene som tenkte motsatt. Alt fokus har vært rettet mot hva VG og Dagbladet ikke skrev, ikke hva alle andre skrev.
Noe ganger er taushet bare tull. Som når kildevernet oppfattes som dobbeltspill, for ikke å si dobbeltmoral.
Asker og Bærum politidistrikt har fått oppgaven med å etterforske saken. Mener politiet at det er begått en straffbar handling, risikerer advokaten både å bli siktet og å miste jobben som bistandsadvokat i 22. juli-saken. Utfallet er spennende nok, men denne saken vil ikke bli husket på grunn av advokatens lekkasje. Advokater lekker til pressen hver eneste dag. Den vil bli husket fordi to av Norges største mediehus ikke syntes navnet hans var en sak for offentligheten.
VG-redaktør Torry Pedersen valgte senere i uken å flytte fokus mot Riksadvokatens forslag om å straffe medier som publiserer taushetsbelagte lekkasjer. Greit nok, angrep er det beste forsvar. Isolert sett har han selvsagt rett. Treffsikkert pulveriserer han det håpløse utspillet fra Tor-Aksel Busch.
Problemet er at Pedersen bevisst skjøt på feil skive.
Det er like ille som å kaste stein i glasshus, om ikke verre.
