Da taushet ble tull

Written by Tor Christian Bakken on februar 20th, 2012

NSB-uhellet i Vestfold til tross, pressens egne skylapper med påfølgende avsporing var den alvorligste hendelsen
i nyhetsbildet denne uken.

Det må ha vært en uke full av sjelekvaler for Vollen-mannen, VGs ansvarlige redaktør Torry Pedersen, og kollega John Arne Marcussen i Dagbladet. Skulle de avsløre identiteten til bistandsadvokaten som lekket bilder og dokumenter fra Utøya til pressen? Og samtidig – om enn indirekte – røpe sin egen kilde?

De valgte å la det være.

Neppe noen klok beslutning, i det lange løp.

I årtier har VG og Dagbladet knivet. Først om å være størst, siden om å være først. På papir er de hektet av. VG er ikke lenger «Norges største» og Dagbladet oftere bakpå enn «alltid foran». Kanskje ingen tilfeldighet. Mye kan forklares med nye medievaner, for lite tid og for mye papir i kjelleren, men ikke alt.

Skal du lykkes i mediebransjen – også på nett, må du ha tillit. Selvtillit og andres tillit. Å møte seg selv i døra, spesielt med buksa nede, er sjelden bra for noen av delene. Nordmenn er kresne mediekonsumenter, og liker ikke å bli holdt utenfor. VG er i dag Norges største nettavis, med Dagbladet halsende etter. Det er krevende å forsvare slike posisjoner.

Avisredaktører har gjerne en viss trening i diplomati og pedagogikk. Jeg tviler likevel på at Pedersen og Marcussen er i stand til å forklare leserne – kanskje også egne medarbeidere – hvorfor de valgte å fortie det navnet resten av norsk presse publiserte med krigstyper. Hvorfor de valgte å være sist når de med noen tastetrykk kunne vært først. Hvorfor det er greit å publisere en lekkasje, men ikke navnet på lekkeren. Hvorfor man skal være taus om hvem som har brutt taushetsplikten. Hvorfor pressen krever åpenhet rundt alt annet enn sine egne kilder.

For all del, kildevernet er en bærebjelke i all journalistikk. Mange gode og viktige avissaker ville aldri sett dagens lys om kildene ikke var trygge på at de forble anonyme. På mange måter er skjulte kilder et viktig bidrag til åpenhet og demokrati. De fleste journalister og redaktører går heller i fengsel enn å avsløre en kilde.

Men, det er noen men i denne saken.
Pressen har også andre oppgaver enn å beskytte sine kilder. Blant annet pålegger Vær varsom-plakaten pressen å ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan påvirke ofre og pårørende; i dette tilfellet overlevende og etterlatte. For ikke å snakke om pressens overordnede oppgave som formidler av informasjon.

Ingen har bedt VG og Dagbladet avsløre sin kilde.

Derimot lurer mange på hvorfor de to mediene – som de eneste – unnlot å fortelle hvilken advokat som var under etterforskning. Har VG og Dagbladet rett – mens alle andre tar feil – i at saken ikke er viktig og advokatens navn derfor uten betydning?

Eller er det faktisk omvendt?

Svaret er temmelig opplagt.

I enhver annen sak ville selvfølgelig VG og Dagbladet publisert advokatens navn. Før noen andre, om det hadde vært mulig. I sin iver etter å beskytte kilden for enhver pris, har de sviktet sin informasjonsplikt. Om forsømmelsen var verdt prisen, vil kun tiden kunne vise. Det paradoksale er at VG og Dagbladet, ved å fortie navnet, bekreftet advokatens identitet tydeligere enn alle de mediene som tenkte motsatt. Alt fokus har vært rettet mot hva VG og Dagbladet ikke skrev, ikke hva alle andre skrev.

Noe ganger er taushet bare tull. Som når kildevernet oppfattes som dobbeltspill, for ikke å si dobbeltmoral.

Asker og Bærum politidistrikt har fått oppgaven med å etterforske saken. Mener politiet at det er begått en straffbar handling, risikerer advokaten både å bli siktet og å miste jobben som bistandsadvokat i 22. juli-saken. Utfallet er spennende nok, men denne saken vil ikke bli husket på grunn av advokatens lekkasje. Advokater lekker til pressen hver eneste dag. Den vil bli husket fordi to av Norges største mediehus ikke syntes navnet hans var en sak for offentligheten.

VG-redaktør Torry Pedersen valgte senere i uken å flytte fokus mot Riksadvokatens forslag om å straffe medier som publiserer taushetsbelagte lekkasjer. Greit nok, angrep er det beste forsvar. Isolert sett har han selvsagt rett. Treffsikkert pulveriserer han det håpløse utspillet fra Tor-Aksel Busch.

Problemet er at Pedersen bevisst skjøt på feil skive.

Det er like ille som å kaste stein i glasshus, om ikke verre.

 

Men sykehuset vårt får de aldri

Written by Tor Christian Bakken on november 10th, 2009

Mange kvier seg ved tanken på å havne på sykehus. Enda verre er tanken på ikke å ha et sykehus å havne på.

Nest etter været har helse til alle tider vært det temaet som har fått mest av menneskenes oppmerksomhet. Helsen er viktig for alle, spesielt når den er dårlig. Som i disse svineinfluensatider. Det er når vi virkelig har bruk for det at vi finner ut hvor godt helsetilbudet egentlig er. Sykehuset. Legevakten. Det kommunale helsetilbudet. Fastlegen.
Først og fremst er vi naturligvis opptatt av det lokale helsetilbudet. Vårt eget helsetilbud.
Derfor kan ingen være overrasket over at mange i Asker og Bærum er bekymret over hva etableringen at det nye helseforetaket Vestre Viken vil bety for tilbudet ved Bærum sykehus.
Hvilke tilbud vil Bærum kunne gi i fremtiden?
Hvilke tilbud må vi reise til andre sykehus for å få?
Vil Bærum rett og slett bli nedlagt om noen år?
Vil ambulansetjenesten bli like god som den er i dag?
Det er mange gode grunner for å stille seg disse spørsmålene.
Vestre Viken ble etablert 1. juli i år som en fusjon av helseforetakene Asker og Bærum, Buskerud, Ringerike og Blefjell/Kongsberg. Selv ikke i dag, mer enn fire måneder etter sammenslåingen, kan noen si hva omleggingen vil bety for pasienter i de ulike delene av det nye foretaket. Ikke når det gjelder ambulansetjenesten, og ikke når det gjelder tilbudet på de enkelte sykehusene.
Det er ikke akkurat tillitvekkende.
Selv om ledelsen i Vestre Viken – og andre – gang på gang har forsikret at her er det ingen grunn til engstelse.
I et innspill her i Budstikka 30. juni i år skrev Vestre Viken-direktør Erik Omland at de nok måtte samle noen tilbud på ett sted, men at mest mulig av behandlingen fortsatt ville skje på alle sykehus og i tett samarbeid med kommunene.
– Lokalsykehus som Bærum sykehus skal fortsatt ha fullverdig akuttberedskap, kirurgisk beredskap og indremedisinsk avdeling, lovte assisterende direktør Ole Tjomsland i et møte med Asker-politikere sist uke.
– Utenkelig at Bærum sykehus legges ned, sier Aps stortingspolitiker og tidligere Ahus-direktør Are Helset i dagens avis.
Jeg er likevel ikke overbevist.
I årets mest bevisste budsjettlekkasje ble det nylig kjent at staten vil bruke 250 millioner kroner på å kjøpe sykehustomt på Gullaug i Lier. Man bruker ikke slike summer uten allerede å ha bestemt seg for å bygge. Og det kan neppe være meningen å bygge et nytt sykehus til mer enn 5 milliarder kroner og samtidig opprettholde tre lokalsykehus innenfor samme helseforetak. Det ville være som å opprettholde Fornebu etter at Gardermoen var bygget.
Det skjedde som kjent ikke. Det som skjedde, var derimot at Fornebu gradvis ble nedprioritert fra den dagen Gardermo-vedtaket ble fattet.
Gullaug-planene og tomtekjøpet i Lier forteller meg at «noen har snakket sammen» og at den fremtidige sykehusstrukturen i Vestre Viken allerede er bestemt.
Ta vare på denne artikkelen. Finn den frem om ti år og sjekk hvem som hadde rett.

 

Ikke helt til himmels

Written by Tor Christian Bakken on september 11th, 2009

Ap-slagordet «Alle skal med» er sikkert en god hjelp, men neppe nok til å skaffe Are Helset plass på Stortinget.

August-tallene fra Respons Analyse var hyggelig lesning for Arbeiderpartiet. Bærums-mannen Helset, sjettemann på Akershus-listen, strålte på Budstikkas førsteside. Bare noen titall stemmer skilte ham fra fast stortingsplass.
Tre uker senere og tre dager før selve valget er bildet et ganske annet. Arbeiderpartiet har falt fra 35,3 til 28,7 prosent, altså med 6,6 prosentpoeng.

De feilmarginer er hittil ikke oppfunnet som kan forklare en slik tilbakegang. Her har mange ombestemt seg, uansett hvordan vi snur og vender på tallene. Skal Helset på Tinget, må det bli som møtende vara den dagen en av de fem foran ham på listen får telefon fra Jens, eller han får satse på opprykk til sikker plass foran valget i 2013.

Ellers innebærer dagens partibarometer for Akershus kun én endring siden august med hensyn til det eneste som virkelig teller, nemlig selve mandatfordelingen. KrFs Knut Arild Hareide har ennå ikke bestemt seg for om han skal flytte fra Oslo til Bærum, Lørenskog eller Oppegård – slik han selv har antydet, men velgerne har bestemt at Hareide skal miste plassen til fordel for Frps femtekandidat Tone Irén Liljeroth fra Skedsmo.
Apropos Skedsmo: Takket være den spesielle geografiske sammensetningen av nettopp Frps liste – fem fra Romerike på de seks første plassene – får Romerike hele syv plasser på den nye Akershus-benken dersom valgresultatet blir som dagens måling.

Asker og Bærum og Follo får fire representanter hver. Et aldri så lite tankekors – noen vil kanskje sogar si et demokratisk problem – og nok et bevis på hvor viktig det er at partienes nominasjoner ar hensyn til faktorer som kjønn, alder og bosted. Spesielt i et fylke som Akershus, der tre regioner – Romerike, Follo og Asker og Bærum – i mange saker kan ha ulike interesser, interesser som burde være representert på Stortinget.

At Høyre er i vinden i Akershus, er ikke overraskende sett på bakgrunn av Høyres fremgang også på de nasjonale målingene. Partiet har solide folk på de øverste plassene i fylket; ingen av dem kommer til å tråkke i salaten og ødelegge effekten av partileder Ernas gode innsats i de nasjonale tv-kanalene den siste tiden.

I forhold til utgangspunktet – en tilsynelatende håpløs annenplass på listen til et parti som så vidt fikk inn én representant sist – har ingen klart å sette preg på valgkampen som Venstres allestedsnærværende Abid Raja. Innsatsen gir resultater, akkurat som den gjorde da partifelle Borghild Tenden dørbanket seg inn på Stortinget for fire år siden. Venstre går fra 5,9 til 8,3 prosent.

Riktignok mangler Raja to tusen stemmer på å bli valgt, men det er – som sagt – tre dager igjen før stemmene skal telles opp…

 

Velgere på vandring

Written by Tor Christian Bakken on august 21st, 2009

De rødgrønne styrker stillingen i Akershus. Ikke mye, men tendensen er klar.

Som kjent skal man ta alle meningsmålinger med én eller flere klyper salt. Så også den målingen Respons har utført for Budstikka, Romerikes Blad og Østlandets Blad de siste dagene. Tallene må alltid tolkes innenfor nødvendige feilmarginer. Likevel er tendensen klar.’

De tre regjeringspartiene har samlet en fremgang på 3,6 prosentpoeng, Arbeiderpartiet den største med 2,1 prosentpoeng.
På borgerlig side kan KrF notere en klar fremgang, fra 2,7 til 4,8 prosent. Om dette også blir valgresultatet, vil partiets nestleder og førstekandidat Knut Arild Hareide kapre et mandag på bekostning av Frp, som må tåle en tilbakegang fra 27,5 til 24,4 prosent. Også Høyre scorer dårligere enn sist, om enn ikke dramatisk. Det er imidlertid et tankekors at partiet ikke oppnår mer enn 17,7 prosent oppslutning i et fylke der valgresultatet i 2005 var 20,6 prosent. Og kanskje aller mest oppsiktsvekkende: Ikke engang i det urblå Asker og Bærum får Høyre mer enn 27 prosent, og er dermed bare marginalt større enn Ap og Frp.
Utviklingen siden målingen i juni innebærer ikke andre endringer enn at KrF stjeler et av Frps mandater, men marginene er små. Hareides stortingsplass henger i en tynn tråd. Om den glipper, ligger Ap nærmest til å overta. Det betyr i så fall taburett til Are Helseth; lege, sykehusdirektør og sjettemann på Ap-listen. Det betyr også at Asker og Bærum vil få fem og ikke fire talskvinner og -menn på Tinget. Marianne Aasen (Ap), Morten Høglund (Frp) og Jan Tore Sanner (Høyre) har sikre plasser, og mye skal skje om det ikke også blir gjenvalg for Borghild Tenden (Venstre).
Men, for all del, mye kan skje på de 24 dagene som gjenstår til valget. Mindre enn en uke er gått siden skolestart og den virkelige starten på valgkampen. Erfaringsvis er det fremdeles mange stemmer å kjempe om. Det er fremdeles massevis av muligheter til å sikre seg dem som sitter på gjerdet.
Den første uken har regjeringsspørsmålet og innvandringspolitikk dominert valgdebatten, i hvert fall i det nasjonale nyhetsbildet. Dette er viktige spørsmål, bevares, men det er også mye annet som avgjør partivalget og fortjener oppmerksomhet. Jeg – og sannsynligvis mange med meg – er også opptatt av andre temaer, politiske saker med konsekvenser som berører hverdagen for den enkelte. Jeg tenker eksempelvis på samferdsel, skole og kommuneøkonomi i vid forstand. Blir det byggestart for ny E18 i kommende stortingsperiode? Hva vil partiene gjøre for at norsk skole skal komme på høyden internasjonalt? Vil kommunene få økonomi til å gjennomføre alle de oppgavene de er – og vil bli – pålagt?
Budstikka kommer til å bidra til å sette disse temaene på dagsordenen. Tre folkemøter med sentrale politikere vil bli arrangert de nærmeste lørdagene. Vi starter med skole og utdanning på Bekkestua i morgen, fortsetter med samferdsel i Sandvika neste lørdag og avslutter med kommuneøkonomi i Asker lørdag 5. september. Her blir det også anledning for publikum til å stille politikerne spørsmål – gjerne med lokal tilknytning – innenfor dagens tema.

 

Fra ille til verre

Written by Tor Christian Bakken on juni 18th, 2009

Asker og Bærum er allerede underrepresentert på Stortinget. I neste periode kan det bli enda verre.

Med sine drøyt 160.000 innbyggere har Asker og Bærum 3,4 prosent av Norges innbyggere. Det skulle tilsi seks av de 169 representantene på Stortinget. Det kan vi se langt etter under valget 14. september, om vi skal tro dagens partibarometer fra Respons.
Fra 2001 til 2005 var syv av de 15 representantene på Akershus-benken fra Asker og Bærum.

Siden 2005 – da antall representanter ble økt fra 165 til 169 – har fem politikere fra Asker og Bærum sittet på Tinget: Marianne Aasen og Vidar Bjørnstad fra Arbeiderpartiet, Jan Tore Sanner fra Høyre, Morten Høglund fra Fremskrittspartiet og Borghild Tenden fra Venstre.
Om valgresultatet skulle bli som dagens måling, vil Aasen, Sanner, Høglund og Tenden på ny innta sine taburetter til høsten. Men så er det også slutt. Bjørnstad stiller ikke til gjenvalg, og ingen av de andre kandidatene fra Asker og Bærum får fast plass.

Budstikkas meningsmåling for juni.

Budstikkas meningsmåling for juni.

Valgkampen kan imidlertid gi plass også til Bærums-mannen Are Helseth, sjettemann på Arbeiderpartiets liste. Ap får ifølge målingen fem representanter, men ligger best an til å stjele det siste mandatet fra Frp. Den tidligere sjeflegen ved Bærum sykehus kan også få stortingsplass dersom det blir rødgrønn valgseier og noen av kandidatene foran ham på listen blir utnevnt til statsråd.

Både Anniken Huitfeldt på første- og Sverre Myrli på annenplass er aktuelle i så måte.

Det siste scenariet kan også bli virkelighet for lokale Høyre-kandidater dersom det blir borgerlig regjering etter valget. Jan Tore Sanner på første- og Sonja Sjøli på annenplass er mulige statsråder. Det kan åpne for Bente Stein Mathisen fra Asker (femteplass på listen), kanskje også Bærums-mennene Hårek Elvenes (6) og Henrik Asheim (7).
Selv med disse usikkerhetsmomentene, er det store bildet ganske klart: Asker og Bærum blir stadig dårligere representert på Stortinget.
Dette er et tankekors.
Mens utsendingene fra andre landsdeler og fylker aldri glemmer hvor de kommer fra, er som oftest representantene fra Akershus nærmest hysterisk redde for positiv særbehandling av eget fylke og egen kommune. Dette er et demokratisk problem som i lang tid har rammet Asker og Bærum og som har plassert oss bak i køen med hensyn til eksempelvis gjennomføring av større samferdselsprosjekter.
Dette er ikke «Leve Toten, skit i Norge», det er et hjertesukk i erkjennelse av at rollen som stortingsrepresentant tolkes ulikt fra landsdel til landsdel. Det finnes selvsagt hederlige unntak.

Det hederligste blant representantene fra Asker og Bærum er utvilsomt Venstres Borghild Tenden, som ble valgt inn i 2005 etter en dør-til-dør-valgkamp der hun overbeviste velgerne om sitt personlige engasjement for lokale saker – saker hun også har fulgt opp i stortingsperioden.

Frps Morten Høglund, derimot, prioriterer arbeidet i utenrikskomiteen og er komplett usynlig i lokale og regionale spørsmål.
I tillegg til den stadig svakere lokale profilen, er Frps fremgang og Høyres tilbakegang slående trekk ved denne målingen. Om vi isolerer tallene for Asker og Bærum, er Ap, Frp og Høyre nøyaktig like store i våre to kommuner – alle med 23 prosent oppslutning.

Høyres tilbakegang har åpenbar sammenheng med at partiet sliter på landsbasis, men kan også være et resultat av manglende gjennomføringskraft i lokale og regionale saker – også den gangen partiet selv satt i regjering.
Valglistene er et resultat av nominasjonsprosessen i partiene.

De lokale kandidatenes plasseringer viser at Asker og Bærum har kjempet på vikende front. Da blir det ekstra viktig at de som blir valgt inn, har evne og vilje til å tale hjemstedets sak.

 

Velkommen

Written by Tor Christian Bakken on juni 17th, 2009

Velkommen til bloggen til Tor Christian Bakken, samfunnsredaktør i Budstikka.

Her vil du finne kommentarer og synspunkter vedrørende Asker og Bærum.

 

Bad Behavior has blocked 4 access attempts in the last 7 days.

FireStats icon Drevet av FireStats