Arenaen på Fornebu hadde en knallåpning før summetonen nesten forsvant. Så vant Norge Grand Prix. Resten er et eventyr. For ikke å si fairytale.
Da den harde kjernen av overentusiastiske Stabæk-gründere lanserte Blue Dream Arena, skulle Bruce Springsteen og Paul McCartney slåss om å ha åpningskonserten. Listen ble lagt rundt verdensrekorden.

Allerede noen uker etter overtagelse av 500-millionersbygget lå den første storfisken i garnet. De australske tungrockerne AC/DC fylte arenaen til randen. Logistikken skrantet litt, og noen terningkastere la inn få øyne for selve arenaen. Men med tanke på at Stabæk knapt nok hadde fått nøkkelen til det onde tunger kalte «gymsalen på Fornebu», området rundt stadig var en byggeplass, Lysaker stasjon det samme og det stadig bare går en vei inn og ut fra halvøya i Bærum Øst, ble konserten en stor happening og stor suksess. Det er faktisk norsk rekord i innendørs arrangement med over 23.000 tilskuere.
Noen måneder senere kom Tina Turner, men på tross av at 16.000 må sies å være bra besøk, var det langt mer glissent. Så ble det tyst. Springsteen dro til Bergen, Madonna booket to konserter på Valle Hovin, a-ha valgte Spektrum for sine avskjedskonserter i stedet for å booke på Fornebu – så å si på hjemmebane. Stabæk tapte og Nannskog hadde måltørke og slet på kunstgresset. Det ble mumlet, spesielt blant dem som hadde betalt ekstra for å få med seg konsertgodbiter på løpende bånd, da de utover våren og sommeren ble avspist med en kinopremiere og smale salgsmesser. Stabæks nye storstue hadde invitert til skalldyraften, men serverte bare crabsticks. Hva ble det neste? Bonnie Tyler? Smokie? 1. divisjonsfotball?
Det ble nesten litt patetisk å høre arenafolket klamre seg til håpet at «dersom-atte-hvis» Norge vant Eurovision Song Contest, ja da var arenaen på Fornebu perfekt. Med Norges MGP-rulleblad fremsto det som tidenes halmstrå. Samtidig slet Stabæk voldsomt for å få de økonomiske endene til å møtes. Treningsstudioet som var største leietager gikk konkurs etter tre måneder. Man ante en viss skadefryd. Nå hadde de kjepphøye Stabæk-gutta gapt over for høye smørbrød igjen. Og nok en gang var det Stabæks snille onkel, Kjell Ulrichsen som slo på gongongen og reddet dem fra skifteretten.
Men så gikk faktisk den vanvittige drømmen i oppfyllelse. Aleksander Rybak vant tidenes mest suverene MGP-seier. Og da man så sceneshowet i Moskva forsto vi raskt at arenaen på Fornebu var det eneste stedet som var stort nok for tv-showet som for øvrig bare er slått av VM-finalen i fotball når det gjelder seertall med opp mot 130 millioner.

Og Fornebu ble det. Etter det har det kommet både hummer og kaviar på skalldyrbordet. Oslo Horse Show har potensial til å bli hestefolkets Holmenkollsøndag, og Solberg-brødrene skapte trafikkork på E18 og hallelujastemning blant de motorinteresserte. Hver fredag i beste sendetid blir vi minnet om at TV2s seermagnet «X-Factor» skal arrangere finalen nettopp på Fornebu uken før julaften. Da det tidligere i uken ble klart at Metallica kommer til Bærum i april, var interessen så stor at samtlige servere knakk sammen og rockerne fra USA like godt bestilte en ekstra dag.
Heldigvis for arrangørene og Metallica-fansen er 13. og 14. april en tirsdag og en onsdag. Og her er vi ved Fornebu-arenaens store dilemma. For selv om den nå listes opp og nevnes i samme åndedrag som langt mer kjente og meritterte konsertsteder som Globen, Parken og O2 når stjernene planlegger å spille for fansen i Nord-Europa, er det først og fremst Stabæks hjemmebane dette er. Rundt 200.000 av de drøye 330.000 besøkende som har vært innom arenaen det første året – et imponerende tall – har vært der for å se fotball. Og jo bedre Stabæk gjør det, jo mer begrenses mulighetene for å avholde spektakulære konserter.
En publikumsmagnet som Britney Spears fikk trolig nei fordi det krasjet med en terminfestet fotballkamp. Da Madonna møtte et gjennomvått publikum med på Valle Hovin i juli med «- What’s up with the rain?» og måtte ha egen paraplybærer med seg på scenen, sto den knusktørre arenaen på Fornebu tom. Men fordi Stabæk var med i Mesterliga-kvalifiseringen og muligens kunne fått hjemmekamp dagen før (de spilte mot FC København borte), var arenaen båndlagt. Ikke vet jeg om hun spurte og fikk nei, men jeg er sikker på at hun spiller innendørs på Fornebu neste gang.
De to største utfordringene for arenaen på Fornebu kretser derfor rundt to forhold: logistikk og forhandling. Tina Turner gikk av scenen 23.15 en fredag. Søndag klokken 18.00 spilte Stabæk og Molde eliteseriekamp. Jo raskere man får rigget opp og ned for konserter, jo større fleksibilitet får man. Dernest har man en forhandlingsjobb å gjøre både overfor feterte stjerner med tett program og stivbeinte byråkrater i UEFA.
Den gode nyheten for de konsertglade er at det neste sommer blir lang pause fra eliteserien på grunn av fotball-VM. I perioden 6. juni til 7. juli er det fritt frem for stjernene. Globen Stockholm har allerede booket inn Rod Stewart og Whitney Houston, og i O2 i London spiller Bon Jovi den samme perioden. U2 spiller for øvrig i Helsingfors i august. En svipptur til Norge og Fornebu bør være innen rekkevidde. Coming soon to an arena near you?
Eventyret på Fornebu har bare så vidt startet.

Fotballspillere med lokal forankring er et knapphetsgode. I Stabæk har en 19-åring fra Lommedalen klart å spille seg inn på sin egen kommunes eliteserielag. Thomas Rogne storspilte både i hjemlig serie og mot internasjonalt meritterte stjerner i mesterliga-kvalifiseringen. Han bidro til at Stabæk fulgte opp gullsesongen og tok en meget sterk bronsemedalje. Med all respekt for alle de svenske profilene som både på og utenfor banen har vært hovedårsaken til Stabæks suksess, vil jeg påstå at de lokale ungguttene som Jan Jönsson har sluppet til er enda viktigere.
Publikumsøkningen ”de blaa” har opplevd i år er selvsagt en naturlig følge av de gode sportslige resultatene, men også fordi klubben har lykkes i arbeidet med å bli hele distriktets lag. Fra Heggedal til Eiksmarka vaier de blå flaggene. Endelig ser det ut til at Stabæk er i ferd med å bli den lokale identitetsbyggeren som Asker og Bærum fortjener og trenger. Nettopp derfor er det livsviktig å dyrke den lokale forankringen også på banen. Ikke et vondt ord om Daniel Nannskog, men jeg vil påstå at det er mye viktigere å beholde og videreforedle egenproduserte spillere fra juniorstallen som nettopp Thomas Rogne, Mikkel ”Mix” Diskerud, Torstein Andersen Aase og Vegar Eggen Hedenstad.
Det er ingen hemmelighet at jeg er bergenser. Da er man programforpliktet til å holde med Brann. Det ligger i blodet. Dermed burde jeg egentlig jublet når et av landets største fotballtalenter flørter med laget mitt. Men mitt forhold til Brann er vel så mye kjærlighet til laget og byen og patriotisme som det er knyttet opp til selve fotballen. Derfor skar det meg i hjertet da Erik Huseklepp var på vei til Stabæk i 2006. Ikke fordi jeg ikke unnet han å søke lykken her eller fordi jeg ikke unnet Stabæk en god fotballspiller, men fordi det på et lag som minner mer om FNs generalforsamling hva antall nasjonaliteter angår, er så utrolig viktig at en av stjernene snakker bergensdialekt. Det gjør meg enda mer stolt av laget og byen min. Det gir liv i drømmene til alle smågutter som løper ut på de lokale fotballbanene. En dag kan de også løpe ut på Brann stadion. Brann skjønte heldigvis at å selge var selvmord og gjorde Huseklepp til en av eliteseriens best betalte. Heldigvis for dem slo han til. Nå er det nummeret før han kommer på sokkel side om side med Kniksen uten for stadion.
Dette bør Stabækledelsen nå ta lærdom av. Ikke nødvendigvis gjennom å slenge en haug millioner på bordet, men ved å legge alle krefter inn på å skape totale rammebetingelser som får talenter som Rogne til å bli. Thomas Rogne selv har garantert også best av å utvikle seg videre i sitt vante og trygge miljø der han har fått tillit og sjansen til å vise seg frem. I klubben som har gitt ham sjansen til å bli en attraktiv salgsvare.
Alle små talenter som løper rundt på Kalvøyacup, Vollencup og er med i Stabæk-minisupport trenger lokale forbilder. Derfor er det så viktig at Thomas Rogne fra Lommedalen briljerer på Telenor Arena også neste år. Telenor er blue dream arena. Da må man også vise at drømmen er mulig å oppnå for lokale fotballspillere.

Dårlig gangsyn
Naturlig. De fleste dødsulykker med fotgjengere skjer i fotgjengerfeltet. Så rart. Det er jo der det er flest fotgjengere. Å påstå at fotgjengerfeltene dermed er farlige, vil jeg kalle dårlig gangsyn.
Logisk konsekvens er en vanskelig øvelse. Hva som kom først av høna og egget er et velkjent, og meg bekjent fremdeles ubesvart. En annen klassiker er da Ludvig Holbergs Erasmus Montanus drev sin mor til vanvidd med sine logiske kverulantkunster: «En sten kan ikke flyve. Mor Lille kan heller ikke flyve. Ergo er mor Lille en sten».
Å konkludere med at fotgjengerfeltene er farlige fordi de fleste dødsulykkene blant fotgjengere skjer nettopp der, mener jeg er i bokstavelig talt samme gate. Det blir nesten som å foreslå å fjerne togskinnene på grunnlag av statistikken som forteller at 100 prosent av de som ble drept av toget befant seg på skinnegangen, eller holde seg mest mulig ute av huset sitt fordi de «fleste ulykker skjer i hjemmet».
Jeg tviler for så vidt ikke på undersøkelsen fra 2005 som viser at Norge ganske riktig er verst blant ti land i Europa når det gjelder dødsfall i «ikke lysregulerte gangfelt» med 3,7 døde fotgjengere per 1 million innbyggere. Utenfor gangfeltet derimot kan myke trafikanter føle seg mer trygg. Undersøkelsen viser nemlig at det bare er Nederland som har færre dødsfall blant fotgjengere generelt. Vi er altså verst i i forgjengerfelt og best utenfor fotgjengerfeltet. Men her gjelder det å gjøre som fotballtrenere etter et pinlig tap – å gå bak tallene og resultatet før man trekker bastante konklusjoner.
Problemet er selvsagt ikke fotgjengerfeltene isolert sett, men de som ferdes i dem og bilistene som skal passere dem. For som alt annet innen trafikksikkerhet handler dette om holdninger. Holdninger til gjeldende trafikkregler og overholdelse av dem, men ikke minst også en god dose skjønn og sunn fornuft fra alle de trafikkfarende, både myke og harde.

Her om dagen ringte en fortvilet mann til Budstikka. I høstmørket hadde han så vidt unngått å kjøre ned en fotgjenger – for øvrig uten refleks – som «plutselig smatt ut i et fotgjengerfelt i Dragveien på Blommenholm». Han ble ganske skjelven og passet opp fotgjengeren etterpå for både å beklage og be ham se seg litt bedre for. «Jeg så deg, men det er du som har stoppeplikt. Jeg går alltid ut i veien når det er fotgjengerfelt. Det er bilisten som har ansvaret.»
Undersøkelsen referert over påpeker det paradoksale at Norge topper fotgjengerfeltdødsfallene på tross av at vi sammen med Sverige er de eneste landene der det er innført absolutt vikeplikt for gående i eller på vei ut i fotgjengerfelt. At vi fra barnsben av lærer at «når man går ut i et fotgjengerfelt må bilene stoppe» kan selvsagt gi en falsk trygghet dersom den generelle holdningen er som hos fotgjengeren i Dragveien. Han har sitt på det tørre etter loven, men hva hjelper det å ha retten på sin side hvis du blir drept i møtet med bilisten som ikke stoppet? Det gir begrepet «mager trøst» et nytt innhold. En god regel bør være å ha øyekontakt med sjåføren før du går over.
Mange bilister er sløvere enn de burde. At det fartssyndes kraftig på småveiene i Asker og Bærum er også en kjensgjerning. Tirsdag denne uken bøtela UP 12 bilister for å ha kjørt for fort på Fekjan på Nesbru. Den travleste mistet førerkortet etter å ha blitt målt i kjørt i 71 kilometer i timen i 40-sonen. Jeg er ganske sikker på at de som passerte kontrollen og leste om den i Budstikka var litt lettere på gassen på den strekningen dagene etter. For i tillegg til holdninger er kontroller og konsekvenser det som må til. Det er preventivt.

Visste du at det koster deg 5.200 kroner og to prikker i førerkortet ikke å stoppe for en fotgjenger? Det viser hvor alvorlig man ser på dette. Men når så du en kontroll ved et fotgjengerfelt sist? Jeg har aldri opplevd det. Dette burde vært prioritert høyere enn for eksempel å knipe og bøtelegge de som drister seg til å kjøre i kollektivfeltet eller sniker seg forbi bommene i Solvikveien på Høvik for å spare noen minutter i morgenrushet. En ting er at de hadde dradd inn mer til statskassen, men den preventive gevinsten er langt større. Å kjøre på og skade eller drepe et annet menneske er det ultimate mareritt for alle bilister, men at det skal skje er fjernt for de fleste. Men hvis du vet at det kan lure en politimann i buskene ved et fotgjengerfelt nær deg og månedsbudsjettet fort kan ryke om du ikke stopper for fotgjengerne, vil du trolig slippe opp gassen og sette høyrefoten i bremseberedskap i stedet. Denne uken var vi også med UP på patrulje. De tråler E18 og E16 og på jakt etter råkjørere. Viktig nok fordi farten tar mange liv i trafikken, men det må da være vel så viktig å ta de som kjører 10, 15 og 20 kilometer i timen for fort på småveiene i nærmiljøet innenfor europaveiene. Eller ta dem som ikke stopper for fotgjengere.

De ansvarlige vil fjerne flere forgjengerfelt og heller sikre de som skal beholdes med opphevede humper og andre fartsdempende tiltak. Det er vel og bra, men her bør det være full Ole Brumm-linje med både/og og begge deler i stedet for enten/eller. Alle vet hvor lett det er å smette over veien et helt annet sted hvis det er noen meter å gå til en sikret overgang. Da tar vi sjansen og sprinter over.
Du kan komme trekkende med alskens rapporter og undersøkelser, men kom ikke og fortell meg at det er tryggere for en 10-åring å gå over Bærumsveien, Vollsveien, Slemmestadveien eller Røykenveien utenom et gangfelt enn i et gangfelt. Jeg nekter rett og slett å tro på Erasmus Montanus-teorien om at «Mange blir drept i fotgjengerfeltene. Derfor er fotgjengerfeltene farlige».
Gi oss flere fotgjengerfelt, flere kontroller med høyere bøter for dem som ikke stopper og lær barna og andre fotgjengere å se seg ordentlig for. Den logiske konsekvensen av dette vil garantert bli at færre fotgjengere dør og fotgjengerfeltene blir mindre farlige.

Først var det krisemaksimering og grenser til panikk. Deretter ble pandemien nærmest avblåst. Nå ligger vi strødd.
Det du leser nå er skrevet fra mitt hjemmekontor mens jeg har vært hjemme med syke barn. En etter en er de kommet hjem fra skolen med vondt i hodet, verkende lemmer, magesmerter og sår hals. Ikke vet jeg om det er svineinfluensa, kraftig høstforkjølelse eller en helt vanlig influensa. Vann, Paracet og omsorg er sikkert like bra som å ringe en stresset fastlege eller møte opp på et overbefolket legekontor. Har man ikke allerede svineinfluensa, er det vel å be om den å troppe opp der.
For jeg har selvsagt ikke vært alene om å være hjemme fra jobben enten med egen eller barnas sykdom denne uken. Telefoner og meldinger fra egne ansatte tikker inn i kor med vekkerklokken hver eneste dag, og enkelte skoler i Asker og Bærum meldte allerede i slutten av forrige uke om et tresifret antall elever som var borte. På Heggedal skole måtte de slå sammen klasser fordi over halvparten av lærerne hadde sykefravær. Kommunene henter nå inn pensjonerte lærere for å holde skolene i gang mens pandemien herjer.
For nå er den her. Ingen tvil. Influensaepidemien vi i våres og på forsommeren lærte skulle hete pandemi. Et skremmende ord, spesielt når den nevnes i samme åndedrag som spanskesyken og svartedauden. Verdens helseorganisasjon WHO sparte heller ikke på kruttet. Graderingen av pandemiens alvorlighetsgrad økte nærmest time for time. Og de nasjonale helsemyndighetene fulgte opp. Med ansiktet i alvorlige folder holdt de pressekonferanser og la frem skrekkscenarier om «den nye influensaens» fremtidige herjinger og hvilke forholdsregler vi måtte ta. Budstikka og alle andre medier skrev om viktigheten av håndhygiene og kjøreregler for hosting i det offentlige rom. Det lå en eim av Antibac over landet. I Budstikka gikk kommuneoverlegene ut med beredskapsplaner som tok høyde for at 60 prosent av alle arbeidsføre ville ligge syke i høst. Skoler og arbeidsplasser laget kriseplaner og smitteregler på tampen av sommerferien og alle møtte opp godt forberedt og rustet til pandemien.
Men foruten noen som hadde dristet seg på pakketur til Syden i sommer, gikk høsten knirkefritt. Ingen så noe til svineinfluensaen. Valgdeltagelsen var riktignok lavere enn man kunne ønske seg, men ikke fordi folk lå syke hjemme og var forhindret fra å utføre borgerplikten, men snarere som bekreftelsen på en generell nedadgående fremmøteprosent. Etter hvert begynte vi i stedet å vitse om influensaen. Dette var jo bare oppskrytt. Typisk media å blåse dette ut av alle dimensjoner. Hysteri. Akkurat som fugleinfluensaen vi aldri så snurten av. Mens man produserte vaksiner på spreng, var «talk of the town» at «Nei, vaksine trenger jeg da ikke.» Såpedispenseren måtte etterfylles sjeldnere, og Antibacen støvet ned. Dette var da ikke noe å få panikk for. Dessuten var det som vanlig en gruppe som gjorde alt de kunne for å tegne skremmebilder om at vaksinen faktisk var mye farligere enn svineinfluensaen.
Men så snudde det. Mandag 19. oktober meldte Dagsrevyen om en 52-åring som døde på Haukeland Sykehus. Det nye var at han bare dager i forveien var frisk og rask og at han ikke tilhørte den såkalte «risikogruppen». Helsedirektoratet konkluderte raskt med at alle nå burde vaksinere seg. Det var som å helle tennvæske på en ulmebrann.
@Brød med innrykk:En egenopplevd katalysator var at vi i Budstikka samme mandag hadde frist for å melde sin interesse for vaksine. Inntil da hadde responsen også her vært laber. Utover ettermiddagen og ikke minst etter Dagsrevyen ble innboksen til personalsjefen vår sprengt. Dagen etter rant det også inn med etteranmeldelser. Nå vil nesten 80 prosent av våre ansatte ha de hellige dråpene med vaksine. Og slik er det i resten av samfunnet også. Selv de som inntil nylig blåste i barten av vaksinen, går nå ikke av veien for å bløffe på seg en risikodiagnose eller to for å komme foran i køen for å få det saliggjørende stikket i overarmen. Det meldes om kaos og aggressiv stemning på legekontorene. Samtidig hører vi dagstøtt om nye dødsfall og fulle intensivavdelinger. Norge er på dødstoppen i Norden. Det var visst alvor likevel.
NÅR vi får vaksinen alle mann er fremdeles helt i det blå. Først var det i slutten av oktober, så i midten av november, så nok en utsettelse, og så enda en.
I Bærum er de ikke engang sikker på om de har nok doser til de som er i risikogruppene. I lys av at man har hatt månedsvis til å planlegge dette, virker logistikken rundt vaksinene ganske planløs. Uten å virke distriktsfiendtlig er det i beste fall merkelig ikke å prioritere tettbygde strøk. Man trenger ikke doktorgrad i smittevern for å skjønne at en influensaepidemi sprer seg raskere der folk bor tett i tett – uansett hvor forskriftsmessig man hoster. De siste ukenes eksplosjonsartede spredning her i Asker og Bærum er bevis nok. Denne uken var 12,4 av alle legebesøk i Sør-Norge influensarelatert. Det er ny rekord. Vi snakker om flere hundre tusen syke.
Torsdag ble Tamiflu reseptfritt, og allerede da nyheten ble sluppet tirsdag kveld ble apotekene nedringt. Og snart skal 11 millioner gratis munnbind deles ut til folket. Mitt tips er at munnbindet blir en like naturlig del av hverdagsantrekket fremover som lue og skjerf.
For annet kan vi ikke gjøre. Hver og en av oss må gjøre vårt for å begrense spredningen av smitten. Hent frem igjen håndspriten, hold hostebasillene for deg selv og hold deg hjemme hvis du er syk.