Først var det krisemaksimering og grenser til panikk. Deretter ble pandemien nærmest avblåst. Nå ligger vi strødd.
Det du leser nå er skrevet fra mitt hjemmekontor mens jeg har vært hjemme med syke barn. En etter en er de kommet hjem fra skolen med vondt i hodet, verkende lemmer, magesmerter og sår hals. Ikke vet jeg om det er svineinfluensa, kraftig høstforkjølelse eller en helt vanlig influensa. Vann, Paracet og omsorg er sikkert like bra som å ringe en stresset fastlege eller møte opp på et overbefolket legekontor. Har man ikke allerede svineinfluensa, er det vel å be om den å troppe opp der.
For jeg har selvsagt ikke vært alene om å være hjemme fra jobben enten med egen eller barnas sykdom denne uken. Telefoner og meldinger fra egne ansatte tikker inn i kor med vekkerklokken hver eneste dag, og enkelte skoler i Asker og Bærum meldte allerede i slutten av forrige uke om et tresifret antall elever som var borte. På Heggedal skole måtte de slå sammen klasser fordi over halvparten av lærerne hadde sykefravær. Kommunene henter nå inn pensjonerte lærere for å holde skolene i gang mens pandemien herjer.
For nå er den her. Ingen tvil. Influensaepidemien vi i våres og på forsommeren lærte skulle hete pandemi. Et skremmende ord, spesielt når den nevnes i samme åndedrag som spanskesyken og svartedauden. Verdens helseorganisasjon WHO sparte heller ikke på kruttet. Graderingen av pandemiens alvorlighetsgrad økte nærmest time for time. Og de nasjonale helsemyndighetene fulgte opp. Med ansiktet i alvorlige folder holdt de pressekonferanser og la frem skrekkscenarier om «den nye influensaens» fremtidige herjinger og hvilke forholdsregler vi måtte ta. Budstikka og alle andre medier skrev om viktigheten av håndhygiene og kjøreregler for hosting i det offentlige rom. Det lå en eim av Antibac over landet. I Budstikka gikk kommuneoverlegene ut med beredskapsplaner som tok høyde for at 60 prosent av alle arbeidsføre ville ligge syke i høst. Skoler og arbeidsplasser laget kriseplaner og smitteregler på tampen av sommerferien og alle møtte opp godt forberedt og rustet til pandemien.
Men foruten noen som hadde dristet seg på pakketur til Syden i sommer, gikk høsten knirkefritt. Ingen så noe til svineinfluensaen. Valgdeltagelsen var riktignok lavere enn man kunne ønske seg, men ikke fordi folk lå syke hjemme og var forhindret fra å utføre borgerplikten, men snarere som bekreftelsen på en generell nedadgående fremmøteprosent. Etter hvert begynte vi i stedet å vitse om influensaen. Dette var jo bare oppskrytt. Typisk media å blåse dette ut av alle dimensjoner. Hysteri. Akkurat som fugleinfluensaen vi aldri så snurten av. Mens man produserte vaksiner på spreng, var «talk of the town» at «Nei, vaksine trenger jeg da ikke.» Såpedispenseren måtte etterfylles sjeldnere, og Antibacen støvet ned. Dette var da ikke noe å få panikk for. Dessuten var det som vanlig en gruppe som gjorde alt de kunne for å tegne skremmebilder om at vaksinen faktisk var mye farligere enn svineinfluensaen.
Men så snudde det. Mandag 19. oktober meldte Dagsrevyen om en 52-åring som døde på Haukeland Sykehus. Det nye var at han bare dager i forveien var frisk og rask og at han ikke tilhørte den såkalte «risikogruppen». Helsedirektoratet konkluderte raskt med at alle nå burde vaksinere seg. Det var som å helle tennvæske på en ulmebrann.
@Brød med innrykk:En egenopplevd katalysator var at vi i Budstikka samme mandag hadde frist for å melde sin interesse for vaksine. Inntil da hadde responsen også her vært laber. Utover ettermiddagen og ikke minst etter Dagsrevyen ble innboksen til personalsjefen vår sprengt. Dagen etter rant det også inn med etteranmeldelser. Nå vil nesten 80 prosent av våre ansatte ha de hellige dråpene med vaksine. Og slik er det i resten av samfunnet også. Selv de som inntil nylig blåste i barten av vaksinen, går nå ikke av veien for å bløffe på seg en risikodiagnose eller to for å komme foran i køen for å få det saliggjørende stikket i overarmen. Det meldes om kaos og aggressiv stemning på legekontorene. Samtidig hører vi dagstøtt om nye dødsfall og fulle intensivavdelinger. Norge er på dødstoppen i Norden. Det var visst alvor likevel.
NÅR vi får vaksinen alle mann er fremdeles helt i det blå. Først var det i slutten av oktober, så i midten av november, så nok en utsettelse, og så enda en.
I Bærum er de ikke engang sikker på om de har nok doser til de som er i risikogruppene. I lys av at man har hatt månedsvis til å planlegge dette, virker logistikken rundt vaksinene ganske planløs. Uten å virke distriktsfiendtlig er det i beste fall merkelig ikke å prioritere tettbygde strøk. Man trenger ikke doktorgrad i smittevern for å skjønne at en influensaepidemi sprer seg raskere der folk bor tett i tett – uansett hvor forskriftsmessig man hoster. De siste ukenes eksplosjonsartede spredning her i Asker og Bærum er bevis nok. Denne uken var 12,4 av alle legebesøk i Sør-Norge influensarelatert. Det er ny rekord. Vi snakker om flere hundre tusen syke.
Torsdag ble Tamiflu reseptfritt, og allerede da nyheten ble sluppet tirsdag kveld ble apotekene nedringt. Og snart skal 11 millioner gratis munnbind deles ut til folket. Mitt tips er at munnbindet blir en like naturlig del av hverdagsantrekket fremover som lue og skjerf.
For annet kan vi ikke gjøre. Hver og en av oss må gjøre vårt for å begrense spredningen av smitten. Hent frem igjen håndspriten, hold hostebasillene for deg selv og hold deg hjemme hvis du er syk.