Dårlig gangsyn
Naturlig. De fleste dødsulykker med fotgjengere skjer i fotgjengerfeltet. Så rart. Det er jo der det er flest fotgjengere. Å påstå at fotgjengerfeltene dermed er farlige, vil jeg kalle dårlig gangsyn.
Logisk konsekvens er en vanskelig øvelse. Hva som kom først av høna og egget er et velkjent, og meg bekjent fremdeles ubesvart. En annen klassiker er da Ludvig Holbergs Erasmus Montanus drev sin mor til vanvidd med sine logiske kverulantkunster: «En sten kan ikke flyve. Mor Lille kan heller ikke flyve. Ergo er mor Lille en sten».
Å konkludere med at fotgjengerfeltene er farlige fordi de fleste dødsulykkene blant fotgjengere skjer nettopp der, mener jeg er i bokstavelig talt samme gate. Det blir nesten som å foreslå å fjerne togskinnene på grunnlag av statistikken som forteller at 100 prosent av de som ble drept av toget befant seg på skinnegangen, eller holde seg mest mulig ute av huset sitt fordi de «fleste ulykker skjer i hjemmet».
Jeg tviler for så vidt ikke på undersøkelsen fra 2005 som viser at Norge ganske riktig er verst blant ti land i Europa når det gjelder dødsfall i «ikke lysregulerte gangfelt» med 3,7 døde fotgjengere per 1 million innbyggere. Utenfor gangfeltet derimot kan myke trafikanter føle seg mer trygg. Undersøkelsen viser nemlig at det bare er Nederland som har færre dødsfall blant fotgjengere generelt. Vi er altså verst i i forgjengerfelt og best utenfor fotgjengerfeltet. Men her gjelder det å gjøre som fotballtrenere etter et pinlig tap – å gå bak tallene og resultatet før man trekker bastante konklusjoner.
Problemet er selvsagt ikke fotgjengerfeltene isolert sett, men de som ferdes i dem og bilistene som skal passere dem. For som alt annet innen trafikksikkerhet handler dette om holdninger. Holdninger til gjeldende trafikkregler og overholdelse av dem, men ikke minst også en god dose skjønn og sunn fornuft fra alle de trafikkfarende, både myke og harde.

Her om dagen ringte en fortvilet mann til Budstikka. I høstmørket hadde han så vidt unngått å kjøre ned en fotgjenger – for øvrig uten refleks – som «plutselig smatt ut i et fotgjengerfelt i Dragveien på Blommenholm». Han ble ganske skjelven og passet opp fotgjengeren etterpå for både å beklage og be ham se seg litt bedre for. «Jeg så deg, men det er du som har stoppeplikt. Jeg går alltid ut i veien når det er fotgjengerfelt. Det er bilisten som har ansvaret.»
Undersøkelsen referert over påpeker det paradoksale at Norge topper fotgjengerfeltdødsfallene på tross av at vi sammen med Sverige er de eneste landene der det er innført absolutt vikeplikt for gående i eller på vei ut i fotgjengerfelt. At vi fra barnsben av lærer at «når man går ut i et fotgjengerfelt må bilene stoppe» kan selvsagt gi en falsk trygghet dersom den generelle holdningen er som hos fotgjengeren i Dragveien. Han har sitt på det tørre etter loven, men hva hjelper det å ha retten på sin side hvis du blir drept i møtet med bilisten som ikke stoppet? Det gir begrepet «mager trøst» et nytt innhold. En god regel bør være å ha øyekontakt med sjåføren før du går over.
Mange bilister er sløvere enn de burde. At det fartssyndes kraftig på småveiene i Asker og Bærum er også en kjensgjerning. Tirsdag denne uken bøtela UP 12 bilister for å ha kjørt for fort på Fekjan på Nesbru. Den travleste mistet førerkortet etter å ha blitt målt i kjørt i 71 kilometer i timen i 40-sonen. Jeg er ganske sikker på at de som passerte kontrollen og leste om den i Budstikka var litt lettere på gassen på den strekningen dagene etter. For i tillegg til holdninger er kontroller og konsekvenser det som må til. Det er preventivt.

Visste du at det koster deg 5.200 kroner og to prikker i førerkortet ikke å stoppe for en fotgjenger? Det viser hvor alvorlig man ser på dette. Men når så du en kontroll ved et fotgjengerfelt sist? Jeg har aldri opplevd det. Dette burde vært prioritert høyere enn for eksempel å knipe og bøtelegge de som drister seg til å kjøre i kollektivfeltet eller sniker seg forbi bommene i Solvikveien på Høvik for å spare noen minutter i morgenrushet. En ting er at de hadde dradd inn mer til statskassen, men den preventive gevinsten er langt større. Å kjøre på og skade eller drepe et annet menneske er det ultimate mareritt for alle bilister, men at det skal skje er fjernt for de fleste. Men hvis du vet at det kan lure en politimann i buskene ved et fotgjengerfelt nær deg og månedsbudsjettet fort kan ryke om du ikke stopper for fotgjengerne, vil du trolig slippe opp gassen og sette høyrefoten i bremseberedskap i stedet. Denne uken var vi også med UP på patrulje. De tråler E18 og E16 og på jakt etter råkjørere. Viktig nok fordi farten tar mange liv i trafikken, men det må da være vel så viktig å ta de som kjører 10, 15 og 20 kilometer i timen for fort på småveiene i nærmiljøet innenfor europaveiene. Eller ta dem som ikke stopper for fotgjengere.

De ansvarlige vil fjerne flere forgjengerfelt og heller sikre de som skal beholdes med opphevede humper og andre fartsdempende tiltak. Det er vel og bra, men her bør det være full Ole Brumm-linje med både/og og begge deler i stedet for enten/eller. Alle vet hvor lett det er å smette over veien et helt annet sted hvis det er noen meter å gå til en sikret overgang. Da tar vi sjansen og sprinter over.
Du kan komme trekkende med alskens rapporter og undersøkelser, men kom ikke og fortell meg at det er tryggere for en 10-åring å gå over Bærumsveien, Vollsveien, Slemmestadveien eller Røykenveien utenom et gangfelt enn i et gangfelt. Jeg nekter rett og slett å tro på Erasmus Montanus-teorien om at «Mange blir drept i fotgjengerfeltene. Derfor er fotgjengerfeltene farlige».
Gi oss flere fotgjengerfelt, flere kontroller med høyere bøter for dem som ikke stopper og lær barna og andre fotgjengere å se seg ordentlig for. Den logiske konsekvensen av dette vil garantert bli at færre fotgjengere dør og fotgjengerfeltene blir mindre farlige.